Kensington

av den 8. januar 2015

Jeg spurte pent om vi kunne bo i Kensington, bare den ene uken. Hun sa ja, kort, ærlig, talt, hun ville gjerne bo der hun også. Nært østsiden, akkurat langt nok unna vestsiden. Og vi våknet den første morgenen, kikket ut på kirsebærtrærne i bakgården, sa oss enige i at Kensington var en god idé, ja. Hele uken vandret vi rundt i de samme gatene som sist, da hun hadde dårligere sko, og livet var noe ganske annet, lykkeligere. Men Kensington var det samme gamle, og Tesco lå akkurat der vi husket, like mellom Starbucks og fastfoodsjappene. Vi gikk aldri dit, kanskje bare en gang da det var blitt ganske sent på natten, og vi ikke kunne annet enn å le og le av tanken på å spise fastfood på sengen. Da den siste morgenen kom bestemte vi oss for å tilbringe dagen utelukkende i parken, så vi fant et vann med noen svaner på og en benk. Så lå vi der på benken til lunsj, og gikk videre til neste park, der vi spiste bagetter fra Pret. Mellom middag og lunsj hadde vi bare et par kilometer å gå, innom Valeries, til Jamies, i hjertet av Camden. Slik som sist, bare litt annerledes.

2 kommentarer

  1. pedro · 12. januar 2015

    hei hei!

    takk for fin tekst!

    veldig fin måte å nærme deg et tema på synes jeg; du forteller en historie gjennom å avsløre ting på en snedig måte. første setningen:

    Jeg spurte pent om vi kunne bo i Kensington, bare den ene uken

    her er det ordet PENT jeg biter meg merke i; det sier noe om JEG, om hva slags menneske vi (kanskje) har med å gjøre, i tillegg til å gi oss informasjon om hva denne teksten i alle fall delvis skal handle om.

    det er mange fine observasjoner og gjenfortellinger her, og samtidig er du flink til å etablere en slags tvil, en usikkerhet i teksten, som hele tiden spiller på at ikke alt er så bra: spenningen, det sårbare i teksten oppstår i erkjennelsen av at av lykke delvis er borte, at man ikke kan skru tiden tilbake, at man ikke kan gjenta noe og regne med at det er det samme som forrige gang, for vi forandre oss. vi er jo slik som sist, bare litt annerledes.

    alt godt fra p

  2. Torill Blix
    Torill Blix · 12. januar 2015

    Tusen takk, det er akkurat det jeg ville skulle komme frem. At trass i at det ligger en potensiell god stemning i situasjonene, så har noe gjort at ikke alt kan være så fint som man håpet på.

    Torill

Legg igjen en kommentar