Utdrag (utkast)

av den 29. mars 2015

Jeg var nesten voksen, skulle flytte, men fikk ikke bilder fra barndommen. Bildene var gjemt i en skuff, i et skap, i et rom jeg ikke kom til. Jeg ble nektet bilder og minner. Jeg skulle ikke huske. Jeg skulle ikke få se bildene igjen, av det lille ansiktet til ei pike med brunt hår, smilehull og en sannhet i øynene om det som hendte. Det er noe med disse bildene jeg ikke vil glemme, samtidig er denne tida en tid jeg vil luke ut av hukommelsen min. Jeg husker moren min med fettet hår, leppestift utover halve kinnet, med en øl i hånda, og halvt liggende i sofaen, da hun ventet på meg etter skoletid.

Stua lukta piss og øl, gardinene var trukket for, og det var mørkt som i ett smug. Stua var et levehull for henne, et sted hun oppholdt seg om natta, og om dagen, en søppelplass for ølboksene hennes og noe jeg skulle kalle «hjem.» Jeg pleide å gå hjem fra skolen, gå en tur i byen eller hvor som helst, mens jeg fantaserte om de perfekte livene menneskene jeg møtte måtte ha. Jeg studerte ansiktene deres, rynkene og fyrene, smilene, de stive ansiktsuttrykkene, og prøvde å se for meg hvordan livene dere var. Jeg ønsket meg noe annet, hva som helst, bare noen kunne ta meg til seg, klemme meg og si «jeg er glad i deg.» Bry seg om meg, bare litt.

På skolen satt jeg ofte alene i en krok for meg selv, jeg maktet ikke å være sammen med de andre barna, de som smilte, de som var glade, de som hadde mor og far. Kvinnen som skulle være forelderen min, den jeg kunne kalle mor, var aldri det for meg. Faren min hadde flyktet fra en familie som gikk i oppløsning, jeg vet han ikke orket mer av moren min, og flere ganger hadde jeg sett med egne øyne hvordan han ble behandlet. Hvordan moren min under påvirkning av alkohol kunne gi ham så harde slag at blodet lagde blodflekker på veggene, på gulvet, på møblene. Blodspor fra faren min som aldri ville forsvinne. Blodflekkene på det hvite sofatrekket er alt jeg har av minner etter en far jeg ikke kunne redde. En far jeg så vidt husker ansiktet til.

Det var andre juledag, og jeg husker at faren min hadde vært forsvunnet i en uke. Jeg visste ikke hvor han var, eller hva som hadde hendt med ham. Det eneste jeg visste var at han den kvelden hadde jogga, slik han alltid gjorde, men denne gangen kom han ikke hjem. Jeg hadde løpt ut i mørket for å lete etter ham, jeg hadde løpt så langt og så lenge, at jeg hadde kjent en fysisk smerte i brystet, i lungene, i hjertet. Han kunne ikke bare forsvinne, han kunne ikke bare være borte. Han kunne ikke være borte.

Jeg ble sittende i en grøft langs veien den natta, og tårene rant nedover kinnene mine, til jeg nesten ikke hadde mer pust igjen. Jeg ville bare legge meg ned, og bli der, til noen fant meg. Hvis noen ville finne meg i det hele tatt. Jeg visste at moren min ikke ville registrere at jeg var borte. Hun ville ikke ofre meg en tanke, og akkurat da var det greit, selv om jeg innerst inne i brystet hadde en bankende smerte, et hull som ikke ville gro. En følelse som ikke ville forsvinne.

Jeg husker at jeg våknet i grøfta tidlig om morgenen. Klokka kunne ikke ha vært mer enn fire, og jeg kjente kulda i hvert eneste bein i kroppen. Det var først da det gikk opp for meg hvorfor jeg lå der i grøfta. Pappa var borte. Jeg visste ikke hvor han var, eller om han noensinne ville komme tilbake. Jeg begynte å gå uten å vite hvor jeg var på vei, men én ting visste jeg, og det var at jeg ikke ville komme hjem igjen. Da visste jeg ikke om noen ville finne meg. Jeg visste ikke hvor jeg var, og moren min ville ikke ringe politiet for å melde meg savnet. Hun var redd for at de skulle se hvordan vi levde. Jeg tror det hadde gått over en time, da den første bilen kjørte forbi. Bilen stoppa ikke, men jeg kunne se at kvinnen kikka overrasket på meg, der jeg gikk, og jeg kikka tilbake.

Ettersom tida gikk, kunne jeg telle flere og flere biler, men ingen stoppa, og jeg følte at ingen mennesker brydde seg. De hadde mer enn nok med sine egne liv, virka det som. Jeg mistet troa på verden, på at noen ville hjelpe meg, og selv om jeg gikk der helt alene, ville ingen stoppe og spørre hvorfor. Om bare én person hadde spurt hva som var galt. Men ingen gjorde det, og jeg hater dem for det. Jeg hater de menneskene, og jeg er sikker på at de hater meg også.

Everything I have always wanted to be

av den 25. mars 2015

I walk through the graveyard
towards my grandmother’s grave,
remembering her outlived, wrinkled hands
in mine, while sitting on her lap, trying
not to forget this moment, as it is
one of the dearest memories I have
with her, only five years, I have
almost forgotten:

84 years old, lying in bed
at the hospital, with hoses
everywhere, thinking about
her long-lived life

being brave, her being everything
I have always wanted to be:
the girl who outlives them all,
the girl who will always win
the hard battles in life,
getting through struggles,

still being iron

 

Lengten etter vår (utkast)

av den 23. mars 2015

Jeg står på togstasjonen i en koboltblå morgen
mens jeg venter på luftige kyss på høyrekinnet,
softis i hånden og å lytte til Chopins Nocturne
i sene sommernetter mens trosten nynner
lyse dur-toner mellom furutrærne i skogen
som bøyer seg i vinden, slik en skikkelig mann
med fiolinen i venstrehånden vil ta av seg hatten
og bukke til et applauderende publikum
etter Bachs gråtende fiolinkonsert i d-moll
står mannen igjen med blanke tårer
nedover kinnene, som fryser til is,
når han går ut i den kalde vinteren,
slik en kvinne som nettopp har mistet sitt barn
ville ha frosset til, lik en is-statue midt på gaten
eller som en Oscarstatuett i stolte hender
på Oscar-utdelingen i Hollywood

synger en kvinne sine siste mørke molltoner
før vårlyset kommer og invaderer betongbyene

slik bare våren kan

Jeg husker spillelisten vår.

av den 18. mars 2015

Den fra ifjord sommer. Den het selvfølgelig «Sommer 2014», sånn som den fra året før het «Sommer 2013». Spillelisten vår er del av en tradisjon som jeg håper å aldri måtte gi slipp på, men ettersom årene går og vi alle blir eldre aksepterer jeg at alle gode ting må ta slutt en gang.

Jeg husker spillelisten vår ved lille lungårdsvann, og blikkene våre som møttes midt i et smil da sangen vi begge hadde ventet på endelig spilte fra minihøytaleren vår. Jeg husker spillelisten vår på svaberget ved tømmerkaien, solen som ikke varmet helt sånn som vi ville og du som hadde funnet et par nye sanger som gjorde deg glad. Jeg husker spillelisten vår ved liljevannet en sen kveld i juli, dansingen på den varme, glatte trebryggen, du som skled og falt, og jeg som lo og hoppet etter. Jeg husker det var som i en film. Jeg husker spillelisten vår i den blå hengekøyen du elsker, at vi hadde dyner og puter og saltvann i håret så det ble stort og luftig og vi følte oss vakre. Jeg husker at vi drakk vodka som vann og spøkte om å holde oss hydrert i augustvarmen. Jeg husker at du før første gang sa at du var lei av den sangen vi hadde hørt fem hundre ganger i løpet av den sommeren. Jeg husker spillelisten vår i bakgrunnen da vi sovnet, full og lykkelig i hengekøyen, i varmen fra solen vi hadde savnet den dagen i juni på tømmerkaien.

Uten tittel

av den 16. mars 2015

hvordan kan han ville holde et sånt fast hold?
Hvordan kan han elske en jente som meg?
med trøtte øye og en skyggelagt sjel, ord som kun hviskes, uhørt for noen andre enn meg selv.

Fra tidlig barndom var jeg merket med ordet gal,
stille, alene, givende,
men hvordan kan noen si det om et så lite liv?
Fra tidlig barndom elsket jeg av hele mitt hjerte, og mistet alltid det jeg forgudet,
så til slutt ga jeg slipp før det slapp taket på meg
og etter det har jeg aldri holdt fast i noe igjen.
Fra jeg lærte hva ordet trygghet virkelig betydde, har jeg søkt etter det i alt jeg kan finne
flasker, venner, innelukket i meg selv
men ingenting var trygt nok
ikke beskyttet fra meg selv
fra jeg lærte at et smil var noe som ble brukt for å skjule, var smilet alt jeg brukte
og hvordan skal noen si imot et smil
selv når øynene er i et annet univers
helt uten liv, helt uten glede
Fra jeg ble gammel nok til å bli kalt nydelig i stede for pen, fikk jeg aldri disse ordene fra menn som betydde noe for meg,
og i stede fra de som ønsket noe fra meg
«du er så pen, du er så fin»
jeg vil heller ha det okay enn å være din pen
Finn den rette som alltid holder deg, som bærer deg videre og som sitter der under regntunge dager
men hvordan kan det være lett
når jeg prøver å løpe fra meg selv?
og den jeg elsker ikke kan holde meg?
Ikke si det er lett,
ikke si det går over,
selv om solen kanskje skinner en dag, så er den dagen enda ikke kommet
og mørket vil rulere enda litt lengre

endeleg!

av den 16. mars 2015

Det var ein gong eit ord som ville vere meir enn det var. Dei andre i familien fortalde at det ikkje kunne vere meir enn det allereie var, og at det uansett var bra nok akkurat slik det var. Ordet gadd ikkje å høyre meir på det overfladiske snakket og ein kveld då alle bøkene var gløymd og ingen ord lenger ga meining, rømte ordet heimefrå. Ute i natta vart ordet plutseleg overvelda av ei kjensle det ikkje kjende til. Det må vere dette som er fridom tenkte ordet og fekk med eitt selskap av eit ropeteikn. Endeleg, ropte ropeteiknet, endeleg er eg meir enn berre eit ropeteikn, endeleg er eg saman med eit ord og endeleg gir eg meining. Ja, endeleg, sa ordet og var akkurat nok men meir enn det hadde vore.

Fanfanfan

av den 14. mars 2015

Fanfanfan,

synger en svenske

ut av stereoanlegget mitt

 

Faenfaenfaen,

tenker jeg

 

Det skulle varit du

 

Ja, tenker jeg

Det skulle vært deg

Det skulle vært meg

 

Jeg hadde min sjanse

antar jeg

uten at jeg helt var klar over det da

Nå når jeg ser deg

med henne

innser jeg at den tiden da vi så slik ut

må ha vært min sjanse

 

Nå er det hennes tur

jeg tar et skritt tilbake

lar henne slippe til

 

Det er jo bare rett og rimelig

jeg har jo hatt min sjanse

 

Så får det heller bare være

at hjertet mitt rives sakte ut

litt etter litt

hver gang jeg ser på deg

og du

ikke ser meg på samme måte som før

 

Jaja,

det er vel delvis min feil

 

Jeg stirrer opp i taket

lar musikken fylle opp

hulrommet

der hjertet mitt pleier å være

 

Jaja, sukker jeg

Fanfanfan

x

av den 14. mars 2015

De stopper opp og lytter etter lyden. Kommer fra ingensteds, alle steder, lyden er overalt og ingensteds. På en gang, og dette forvirrer menneskene så mye at de stopper opp midt i gaten og lytter. Nå vil de vite hvor denne lyden kommer fra. De kikker under fortauskantene, bak gjerdene, bak hushjørnene, oppå takene, bak dørene, inni skuffene, under skoene, i skyggene og under alt løvet som ligger på bakken, over alt leter de. Men ett sted glemmer de av. Et sted som ikke er bak, oppå, i eller inni. Det stedet ligger under en overflate, bak en bevissthet, men lyden fra stedet kan menneskene likevel høre. De vil som regel ikke høre den, og da gjemmer den seg, når ingen enser den. Den kommer først frem når gapet mellom menneskene blir for stort. Da sprenger den seg gjennom overflaten, bevisstheten og de andre hindringene som ikke kan beskrives med ord. Og uler, uten stopp, på utpust uler lyden, og den tar ikke slutt, for lungene er så store. Så får den menneskene til å begynne å lete. Av og til kan uregelmessige økninger i lyden høres, som om den beveger seg. Men den gjør ikke det. Det er bare når lyden ler av menneskene som leter.

fisk

av den 11. mars 2015

Over vågen sig skodda fortare for kvar centimeter sola går vestover og eg er ueinig når du reiser deg opp og seier god natt da, for sola har enno ikkje gått ned, men eg forstår at du ikkje vil at vi skal sitte og sjå på solnedgangen slik dei gjer i alle dei tenåringsfilmane vi fråråda kvarandre å sjå. Det er skrekken for å bli dratt inn i det som trekkjer deg opp, eg forstår deg godt, men tykkjer fortsatt du er svak, og eg fnyser av deg men klarar ikkje å hindre meg sjølv i å flire søtt og eg tar meg sjølv i det, så teit å flire søtt, eg kremtar og lener hovudet bakover og ser på deg med eit blikk som seier skjerp deg, det er fortsett opne blomar i vegkanten og fiskane er ikkje ferdige med å hoppe etter fluer, vi kan fortsette å kaste brødsmular på dei, for smultringen eg kjøpte på deli de luca er for tørr til at det kan vere sunt for mennesketenner å kjempe seg gjennom han. Vatnet blauter han opp. Så du seier ok greitt for fiskane sin skyld, og eg tenkjer at eg håpar at du ikkje trur det er for deg eller meg du set deg ned, for himmelen er så raud og doggen på trea får dei til å sjå nydusja ut, sjølv om det ikkje har regna på fleire dagar, og skodda skal snart legge seg over dei hoppande fiskane uansett så dei skjønnar at det er natt og dei skal gå til ro bak ein stein eller kor det no er fiskar går når dei skal leggje seg for å sove eller kanskje ta eit glas med venar før dei symjar åleine heim og kjenner seg einsam og glad på ein gong, og eg trekk handa mot lomma for å sjå kva klokka er, men klarar heldigvis å stoppe meg sjølv i siste augeblink, for eg veit jo kva klokka er, sola er nær på å gå ned, himmelen blir berre raudare og raudare og eg ser på deg at du òg er raud, vatnet er raudt, vågen er raud. Rett før sola listar seg dei siste små skritta ned bak åsen, har skodda sige over vatnet og er på veg opp mot bryggekanten og det er ikkje anna å gjere enn å reise seg og løpe så fort ein kan.

Regndans

av den 11. mars 2015

hun sto foran vinduet

en dag, sa hun

en dag skal jeg fly

 

jeg flirte litt

fly?

mennesker kan da ikke fly

 

joda, sa hun

bare vent og se

 

og riktignok

 

en dag da det regnet som verst

sprang hun ut i ankellangt gress

 

der danset hun barføtt

med lette steg

svevde gjennom regnet

uten å røre bakken

12