endeleg!

av den 16. mars 2015

Det var ein gong eit ord som ville vere meir enn det var. Dei andre i familien fortalde at det ikkje kunne vere meir enn det allereie var, og at det uansett var bra nok akkurat slik det var. Ordet gadd ikkje å høyre meir på det overfladiske snakket og ein kveld då alle bøkene var gløymd og ingen ord lenger ga meining, rømte ordet heimefrå. Ute i natta vart ordet plutseleg overvelda av ei kjensle det ikkje kjende til. Det må vere dette som er fridom tenkte ordet og fekk med eitt selskap av eit ropeteikn. Endeleg, ropte ropeteiknet, endeleg er eg meir enn berre eit ropeteikn, endeleg er eg saman med eit ord og endeleg gir eg meining. Ja, endeleg, sa ordet og var akkurat nok men meir enn det hadde vore.

1 kommentar

  1. pedro · 8. april 2015

    hei! takk for fin tekst. nesten som et lite eventyr, men det originale her er at det er et ord (og ikke f.eks et barn) som er i sentrum. jeg synes denne teksten sier veldig mye på liten plass; hva vil det si å språkliggjøre verden? hvordan snakker man til seg selv og andre? og er det ikke slik at man først kjenner følelesen av felleskap og forståelse når vi møter noen andre som også har den samme språklige forståelsen av verden? jeg husker i alle fall da jeg traff min bestevenn, da jeg var 12 år, og husker å ha tenkt at jeg likte åssen han snakket om ting; skole, lek, vanlige ting.

    takk!

    p

Legg igjen en kommentar