fisk

av den 11. mars 2015

Over vågen sig skodda fortare for kvar centimeter sola går vestover og eg er ueinig når du reiser deg opp og seier god natt da, for sola har enno ikkje gått ned, men eg forstår at du ikkje vil at vi skal sitte og sjå på solnedgangen slik dei gjer i alle dei tenåringsfilmane vi fråråda kvarandre å sjå. Det er skrekken for å bli dratt inn i det som trekkjer deg opp, eg forstår deg godt, men tykkjer fortsatt du er svak, og eg fnyser av deg men klarar ikkje å hindre meg sjølv i å flire søtt og eg tar meg sjølv i det, så teit å flire søtt, eg kremtar og lener hovudet bakover og ser på deg med eit blikk som seier skjerp deg, det er fortsett opne blomar i vegkanten og fiskane er ikkje ferdige med å hoppe etter fluer, vi kan fortsette å kaste brødsmular på dei, for smultringen eg kjøpte på deli de luca er for tørr til at det kan vere sunt for mennesketenner å kjempe seg gjennom han. Vatnet blauter han opp. Så du seier ok greitt for fiskane sin skyld, og eg tenkjer at eg håpar at du ikkje trur det er for deg eller meg du set deg ned, for himmelen er så raud og doggen på trea får dei til å sjå nydusja ut, sjølv om det ikkje har regna på fleire dagar, og skodda skal snart legge seg over dei hoppande fiskane uansett så dei skjønnar at det er natt og dei skal gå til ro bak ein stein eller kor det no er fiskar går når dei skal leggje seg for å sove eller kanskje ta eit glas med venar før dei symjar åleine heim og kjenner seg einsam og glad på ein gong, og eg trekk handa mot lomma for å sjå kva klokka er, men klarar heldigvis å stoppe meg sjølv i siste augeblink, for eg veit jo kva klokka er, sola er nær på å gå ned, himmelen blir berre raudare og raudare og eg ser på deg at du òg er raud, vatnet er raudt, vågen er raud. Rett før sola listar seg dei siste små skritta ned bak åsen, har skodda sige over vatnet og er på veg opp mot bryggekanten og det er ikkje anna å gjere enn å reise seg og løpe så fort ein kan.

1 kommentar

  1. pedro · 12. mars 2015

    hei. takk for fin tekst. jeg synes du etablerer denne situasjonen fint fra første setning:

    Over vågen sig skodda fortare for kvar centimeter sola går vestover og eg er ueinig når du reiser deg opp og seier god natt da, for sola har enno ikkje gått ned, men eg forstår at du ikkje vil at vi skal sitte og sjå på solnedgangen slik dei gjer i alle dei tenåringsfilmane vi fråråda kvarandre å sjå.

    jeg blir nysgjerrig og spent på hva for et forhold disse menneskene har, og liker godt måten du lar det skinne igjennom at de kanskje ikke alltid oppfører seg slik de vil. Vil JEG-et sitte og se solnedgangen? betyr de at hun/han egentlig liker de tenåringsfilmene de ikke ser?

    teksten handler jo nettopp om det: om skrekk for å være noe annet enn det man vil, gjøre ting på riktig måte, ikke bli avslørt. man flirer men synes selv det er teit. man «stopper seg selv i siste øyeblikk» før man ser på klokka, og i siste setning løper man så fort man bare kan. i tillegg synes jeg du skriver veldig fine setninger, lange og rytmiske og suggererende, nesten sånn at jeg kjenner byen flyte og drive rundt disse menneskene; himmelen, trærne, og fiskene som også er et slags speilbilde:

    og skodda skal snart legge seg over dei hoppande fiskane uansett så dei skjønnar at det er natt og dei skal gå til ro bak ein stein eller kor det no er fiskar går når dei skal leggje seg for å sove eller kanskje ta eit glas med venar før dei symjar åleine heim og kjenner seg einsam og glad på ein gong

    veldig, veldig kjekt å lese!

    p

Legg igjen en kommentar