første natten

av den 3. mars 2015

Første natten uten han, og selv om han vanligvis ikke ligger her med meg, så føltes sengen tom og forlatt. Den delte ut minner som brakte saltvann til øynene, og leppene fikk smake når tårene kom dalende nedover kinnene. Dagen gikk i tårer, gitarspill og sanger jeg hadde gjemt vekk for tider som dette. Det føles uvirkelig å ikke si god natt eller drøm søtt. Eller jeg elsker deg. Så uvirkelig. Så det var det, 7 måneder vi så. Det betyr ikke at jeg ikke vil savne det, eller glemme. Jeg ville bare ikke ødelegge deg, og jeg ville bare ødelegge meg med å bli. Jeg ønsker deg bare godt, selv om tårene triller og jeg bare tenker tilbake på togstasjoner og nedtelling og en alt for smal seng. Og tårene triller, og jeg vil ikke glemme, ikke i kveld. Jeg legger meg ned og prøver å sove uansett.

3 kommentarer

  1. pedro · 10. mars 2015

    hei! takk for tekst; her synes jeg du fint får frem det doble ved kjærligheten – og kjærlighetens slutt! det å være alene er ikke nødvendigvis ensomhet; det å elske hverandre behøver ikke nødvendigvis å være det beste for oss, for i kjærligheten kan også ødeleggelsen finnes, det destruktive og farlige. jeg synes nok du skriver fines når du fokuserer på detaljer som er hverdagslige: togstasjoner og nedtelling og en altfor smal seng. personlig liker jeg det bedre enn når du fristes til å «poetisere».

    Den delte ut minner som brakte saltvann til øynene, og leppene fikk smake når tårene kom dalende nedover kinnene.

    ofte tenker jeg at det beste er å si ting rett ut: hva står her? sengens tomhet får frem tårene. det er det viktige med setningen, synes jeg. da ser jeg klart hva som skjer i teksten. når det derimot står sånn det står, får jeg en følelse av at du vil skrive det frem på en «vakrere» måte, heller enn å stole på at situasjonen er sterk nok. saltvann til øynene er en annen måte å si tårer på, men det er en klisje. det samme gjelder de dalende tårene. hvis vi prøver å kvitte oss med klisjeer kunne kanskje setningen din blitt sånn:

    Den (altså sengen) delte ut minner, og leppene fikk smake når tårene kom.

    alt godt

    p

  2. MLS
    MLS · 11. mars 2015

    Hei!

    det er veldig godt å høre at du sier du mener jeg skriver best når det er hverdagslig, ettersom det kanskje er det som faller lettest, og som jeg føler er mest naturlig. Samtidig så tenker jeg hele tiden at det blir for tørt, for lite til å kunne skape et bilde som jeg vil selv ha, men så føles det også litt falskt når jeg prøver å få det mer poetisk, som du sier. Jeg skal huske på det til neste gang!

    takk for tilbakemelding 🙂

    klem, Martine

  3. pedro · 12. mars 2015

    ofte tror vi det! at det som faller oss naturlig er litt tørt, at vi må sprite det opp, liksom. men det blir som når noen går med for mye sminke. jeg tror det poetiske/billedlige må komme av seg selv, ikke tvinges frem. sånn er det med skjønnheten, den må være blyg, hvis den blir for klar over sin egen glans, blir den lett en primadonna, en posør!

    alt godt

    p

Legg igjen en kommentar