Mammas lille jente

av den 2. april 2015

Hun forsvant, igjen. På flere måter enn bare det fysiske, hennes forstand ble også sporløst forsvunnet noen ganger. Noe som ikke var uvanlig for henne. Hun dro alltid ned til åkeren, fant den lille åpningen moren hadde laget mange år før. Bakken var tørr, stådene som tørt høy etter innhøstning. Hun satt seg ned, lukket øynene og lyttet. Hun lengtet etter en lyd, en melodi hun håpet ville lede henne. Når tolmodigheten rente ut av henne, begynte hun å nynne. Lyden imiterte melodien hennes mor sang for henne og broren som små. Hun savnet moren. Savnet nærheten og godheten. Savnet broren som snudde seg unna og latet som søvnen hadde tatt ham når morens raspete og tonedøve stemme fylte soverommet. Hun tror han savnet henne også, og prøvde å finne henne i alt han så, noe som inkluderte jentene han tok med hjem, men som aldri ble lenge nok til å lære om moren vår.

Hun nynnet øyere, og lot til slutt ordene fly ut, fremdeles øynene lukket, som om hun var et helt annet sted. Hun ville bli ledet tilbake, tilbake til når de delte rom og broren smilte og faren lo og hun selv så opp til lyset i moren øyne, som hun en dag selv ville oppleve å ha. Men det kommer ikke skje. Hun ville bare gjenskape moren, få henne tilbake på et vis, om det så måtte være gjennom jenten selv. Så hun sang de samme sangene, smilte på samme måte, og tok på seg morens kjoler, de alt for lange og store som hun enda ikke ville fylle på noen år, og gikk til åkeren i all sin stillhet, akkurat som moren. Og hun ba om at det ville være nok.

1 kommentar

  1. pedro · 8. april 2015

    hei M

    denn teksten er fin og denne tematikken, jenta som etterligner den forsvunne moren (og slik forsvinner hun selv) er veldig sterk og fin. jeg har et par forslag til hvordan tekste kunne ha blitt enda mer presis.

    Hun forsvant, igjen. På flere måter enn bare det fysiske, hennes forstand ble også sporløst forsvunnet noen ganger. Noe som ikke var uvanlig for henne. Hun dro alltid ned til åkeren, fant den lille åpningen moren hadde laget mange år før. Bakken var tørr, stådene som tørt høy etter innhøstning. Hun satt seg ned, lukket øynene og lyttet.

    hvis du kutter ut disse…

    På flere måter enn bare det fysiske, hennes forstand ble også sporløst forsvunnet noen ganger. Noe som ikke var uvanlig for henne.

    …blir det strammere. disse to setningene er ikke dårlige, men snarere overforklarende, jeg synes uansett du får fram alt de de sier i teksten uansett.

    dette er noe du ofte gjør har jeg merket meg: at du forklarer i tillegg til å vise det som skjer, som f.eks her:

    Når tolmodigheten rente ut av henne, begynte hun å nynne. Lyden imiterte melodien hennes mor sang for henne og broren som små.

    2 ting om dette: jeg synes du skal øve deg på å gjennkjenne dette grepet i skrivingen din. da tror jeg at setningene kan begynne å kortes ned og bli klarere

    «hun ble utålmodig, begynte å nynne en melodi moren sang for henne og broren da de var små.»

    prøv å være konkret. «Tålmodigheten renner ut av henne» er ikke nødvendigvis et flottere bilde enn «hun ble utålmodig». man kan tror det fordi det er mer billedlig, mer poetisk, men sammheten er at det er vansklig å se for seg «tålmodigheten» som noe flytende (i dette tilfelle), fordi tålmodigheten i utganpunktet er en generell størrelse, uten fysisk form.

    disse setningene på slutten are veldig fine og viktige!

    hun selv så opp til lyset i moren øyne, som hun en dag selv ville oppleve å ha. Men det kommer ikke skje. Hun ville bare gjenskape moren, få henne tilbake på et vis, om det så måtte være gjennom jenten selv.

    keep em comin, M

    P

Legg igjen en kommentar