sinne til dei fortapte

av den 21. april 2015

det er ikkje gloraudt eller oransje

vi er ikkje oksar som reagerer på at du står med ein hettegenser frå eit idrettslag

men det er pengane du har som ikkje vi har

smila som ligg igjen i lufta etter du har trava forbi meg som ligg her og et det du kasta i går

men du veit ikkje at me holder regnskap

og gjer det om til faenskap

for det er sinne til dei fortapte som er det verste sinne

det som sniker seg innpå ein, ødelegg ein frå innsida, tek alt det gode ned med seg, drar ein ned til ein framan stad

me ler når du har det vondt, for me nyt å sjå at du tåler like lite som oss

me slår deg når du ligg nede, for vi unnar deg å kjenne på det

at blodet du kan tørka av deg på eit varmt bad og dei reine kleda du kan dra på deg når du politianmelder oss

er det vi mangler

og me stopper ikkje

for me veit at me er fortapte

1 kommentar

  1. pedro · 23. april 2015

    hei! for en fabelaktig tekst! jeg synes det er flott at du har valgt dette voldsomme raseriet som utgangspunkt; raseri er som kjent en stor kraft og den energien du klarer å overføre på teksten er helt fantastisk; denne stemmen som du etablerer tilhører jo på mange måter mennesker som ofte kalles «stemmeløse», altså de som vi aldri hører noe fra fordi de ikke har tilgang på de samme mulighetene som «oss andre». og ofte tror vi at dette bunner i en slags naturlov; noen er fattige og dumme og skurkete, mens vi er det motsatte. men i diktet ditt er stemmen rettet mot dette «oss» mot våre forestillinger og alt det vi tror på. jeg liker denne setningen

    meg som ligg her og et det du kasta i går

    men du veit ikkje at me holder regnskap

    og gjer det om til faenskap

    for det første liker jeg at dette mennesket LIGGER. ikke står eller sitter. den som ligger er enten utslått eller søvning eller ikke i stand til å reise seg, og det bildet som følger, altså at dette mennesket eter det vi ikke eter OG forvandler dette drittlivet til noe annet; raseri, faenskap, sinne. det er kjempefint!

    jeg kom til å tenke på en av mine favorittbøker, nemlig Leonard Cohens «slavenes energi», som også er en sånn bok som er skrevet fra «den andre siden».jeg husker jeg reagerte på tittelen litt på samme måte som med diktet ditt:

    Slavenes energi? Men er det ikke slik at det å være en slave pr. definisjon er en uttærende, ydmykende, energitappende tilstand? Slaver blir pisket, slått, tvunget til å bære steiner, lage veier, ro galleier og plukke bomull, for siden å dø tannløse og utmagrede, hengt eller lynsjet. Hva slag energi kan sånne mennesker ha? Er de ikke, om noe, energiløse? Å vende ryggen til ting kan også være en modig, anstendig handling.
    Slavenes energi? Hva slags energi er det som dannes hos et menneske som blir pisket og spyttet på dag ut og dag inn?

    sjekk den ut om du vil.

    https://bokelskere.no/bok/slavenes-energi/56829/

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar