Verdens undergang

av den 18. april 2015

Denne tekten er en del av en opptaksprøve jeg har skrevet. 

Du våknet opp og det har gått 3000 år. Fortell… 

tomhet. Det er alt som er rundt meg. Et evig mørke som strekker seg milevis. Det er kjølig, en liten bris kryper oppover ryggraden min og sender skjelvinger gjennom kroppen. Jeg husker vi snakket om at verden ville gå under en dag, men jeg trodde aldri det virkelig ville skje. Men nå, når jeg står i absolutt intet, er det nesten enda vanskeligere å se for seg. Var det vi som gjorde dette? Var det Gud? Var det ment at alt skulle forsvinne en dag, og bare fordufte? Jeg ser opp, et tynt lag av stjerner over meg. Dette er den eneste tingen som får meg til å føle meg som hjemme. Jeg føler meg trygg når jeg ser de små lyskulene på himmelen. De har alltid gitt meg følelsen av sikkerhet. Kanskje vi ble flyttet opp blant stjernene? Kanskje vi svever rundt blant dem, lever i et galakse som er like usikker som fremtiden, men som vi fremdeles kjenner til. Jeg lukker øynene og håper på å våkne blandt dem. Ingenting skjer, og jeg stønner. Så jeg begynner å gå. Bakken er full av sprekker. Det er som å gå på en vedkubbe i et bål etter flammen er slukket. Jeg lurer på om det var det som skjedde. Slukte solen oss? Det er så stille. Jeg trodde det ikke var mulig å være så stille. Eneste lyden er den tunge pusten min og sålene som treffer bakken.

Det er ingenting. Det eksisterer ingenting annet enn oksygen her. Og meg. Det er så forlatt, så tomt, så utrolig trist. Jeg kjenner meg underlig nok hjemme og kjent mens jeg går. Det er som å se mitt indre sinn i fysisk form. Depresjonen som tok hånden over meg for så mange år siden, og som nå vises foran øynene mine på en måte jeg aldri har klart å forklare for noen. Om jeg noen gang skal forklare hvordan et mørkt sinn ser ut, så vet jeg nøyaktig hvordan jeg skal forklare det nå. Jeg lukker øynene igjen, stiller meg lett på tå og klinker helene mot hverandre, håper på å åpne øynene igjen i en helt annen verden. Det funket i Trollmannen til Oz, så hvorfor ikke for meg også? Dette føles minst like uvirkelig. Øynene går sakte opp, men ser fremdeles bare mørke. Jeg har vendt meg til det duse lyset, og ser formen av daler og små opphøyninger, men ingenting mer. Ikke hus, trær, mennesker. Ingenting. Alt ble virkelig visket ut. For et sekund lurer jeg på om det er døden som har fått tak i meg, og dette er etterlivet. Om det er dette som er livet etter døden, skjønner jeg hvorfor mennesker er livredd for det.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har gått, og det er ingenting som gir meg noe hint over hva tiden er. Jeg kjenner kroppen er blitt tung, drar meg ned som et sort teppe. Så jeg legger meg ned, lukker øynene, og håper på å våkne et lysere sted, eller å ikke våkne i det hele tatt.

1 kommentar

  1. pedro · 23. april 2015

    hei der. dette er en tekst som jeg synes har flere interessante trekk; hvordan du først preseneterer et slags sci-fi scenario der alle lover og regler slik vi kjenner dem, har blitt oppløst. jeg liker at du begynner i denne tomheten, i en slags tilstand heller enn et sted, en tilstand der man ikke bare opplever sine omgivelser som merkelige og fremmede, men som også tvinger frem en rekke spørsmål:

    Var det vi som gjorde dette? Var det Gud? Var det ment at alt skulle forsvinne en dag, og bare fordufte?

    denne inngangen er flott! og jeg har ingen ptoblemer med å se det for meg, det tomme, det sorte, den ru bakke som er full av sprekker og dette fine bildet:

    Det er som å gå på en vedkubbe i et bål etter flammen er slukket

    veldig flott!

    da teksten vender seg vekk fra dette landskapet for å signalisere at det dreier seg om en speiling av et indre landskap, synes jeg også det funker veldig bra, med et par unntak.

    Depresjonen som tok hånden over meg for så mange år siden, og som nå vises foran øynene mine på en måte jeg aldri har klart å forklare for noen. Om jeg noen gang skal forklare hvordan et mørkt sinn ser ut, så vet jeg nøyaktig hvordan jeg skal forklare det nå.

    jeg synes tekstene dine ofte er best når de får lov til å bevare litt av mystikken, når de er konkrete og tydelige. i disse setningene derimot synes jeg du faller for fristelsen av å forklare litt mye. det er bedre når linken mellom det indre og det ytre landskapet er noe jeg selv som leser må finne ut av, og det ødelles litt når du forklarer det for meg. la depresjonen være det som driver teksten uten at du trenger å nevne den direkte.

    som f.eks her:

    Det er så forlatt, så tomt, så utrolig trist.

    hvis du fjerner «så utrolig trist.» får du en mer kraftfull setning. forlatthet og tomhet bære i seg denne tristheten, og ved ikke å nevne den, lar du meg få lov til å skape følelsen av tristhet ved hjelp av de andre elementene du har nevnt.

    og den siste setningen er veldig veldig sterk!

    alt godt fra P

Legg igjen en kommentar