Forvirrelse og forundring

av den 31. mai 2015

[til verden, for å ha gjort meg oppmerksom på Rickie Lee Jones eksistens]

Det er så fint hvordan alt bare er stille, den ensomme stillheten som omslutter alt
For er ikke trærne bare ensomme til tross for at de er så mange eller kanskje er de bare alene

for det er forskjell på sånt.

Og disse skogene er jo tross alt

ganske mye mer enn bare hundre meter skog
          Det er tross alt en grunn til at
          man kaller dem dype
Kanskje er de ikke så alene heller(men de ser virkelig slik ut).

Snurrer gjennom hele universet

snurr
                                    snurr
       snurr

                    snurr

                             snurrer

        Svimmel.

Men om man bare tenker på alt(annet enn meg) som snurrer rundt i universet, er det kanskje ikke så rart at jeg er svimmel
jeg tror nok trærne også er svimle
    spesielt ettersom de er så svimlende høye        det må da være litt av en påkjenning men hva vet vel egentlig jeg jeg er jo svimlende liten om man sammenligner

Stenger skyggene av trærne inne under min egen
           kroppsvekt
     for da blir det så mye lystigere
og alt er så vakkert at selv himmelen må gråte litt

slipper alle tankene mine fri og lar dem fly blant tretoppene

Sjokolade

av den 31. mai 2015

Det har vært så lenge siden nå og det har skjedd så mye og livet mitt har liksom blitt sentrifugert som i en vaskemaskin. Reint har det ikke blitt, men sentrifugert ihvertfall. Jeg vet egentlig ikke om noen jeg kjenner leser dette, jeg tror egentlig ikke de vet at jeg skriver. Jeg skrev veldig lite veldig lenge for jeg hadde ikke så mye å skrive, ihvertfall ikke som kunne legges ut for alle å se. Eller kanskje jeg hadde det. Jeg fikk det ihvertfall ikke ned.

Men nå er jeg her igjen og skriver som bare søren for nå er det som om noe ikke er blokkert lenger og jeg kan si akkurat hva jeg føler og kjenner og det er en frihet jeg har savnet. Så nå sitter jeg her med det gode headsettet og hører på dritbra musikk og får være fri noe jeg ikke har vært på lenge.

Jeg vil ikke bruke dette som en dagbok, det er ikke meningen, men det er vanskelig å sette ord på denne vanvittige friheten jeg har nå funnet igjen uten at det blir sentimentalt og klissete og littegrann personlig. Men er det ikke det det handler om da? Det skal kanskje være litt personlig og pinlig.

Jeg har fått en annen frihet også en jeg kanskje ikke trengte synes jeg. Jeg får ikke sjokolade mer, men det er en referanse ingen vil ta om de ikke har snakket med meg dessverre. Jeg skal ikke holde på så mye lenger, videre skal jeg komme med litt skikkelige tekster for å klare hodet litt mer. Jeg vil bare si enda en gang at denne friheten var savnet og sårt trengt og nå som jeg har den igjen er det som å endelig få puste.

Jeg lukker øynene, og ser bare deg nå

av den 30. mai 2015

Vi ligger lydløst på den alt for harde sengen hans, og hånden hans glir sakte over min nakne kropp, og for første gang gjør det ikke vondt når noen tar på meg. For første gang tenker jeg ikke på historiene og tragediene som er risset inn i huden min og etterlatt seg arr når jeg var ferdig med minnene. For første gang er jeg ikke redd for hva han vil si, men hvor tidlig jeg skal forklare. Det er tredje gang vi tilbrakte dagen sammen. Femtiende gang han kysset meg og første gang han fikk ta på meg.

Vi ligger lydløst på den alt for harde sengen hans, og hånden hans glir over de nakne lårene mine, og han stopper når han merker en forskjell på overflaten min. ”hva er dette” spør han, lar hånden fortsatt ligge over som om han vil beskytte meg fra mer skade. ”gamle historier” sier jeg. ”Men de kan vi ta en annen gang. Jeg vil gjerne oppleve denne” sier jeg, og kysser ham for femtiførste gang.

Uten tittel

av den 25. mai 2015

I dag leker været. Det leker gjemsel, og det er skyenes tur å telle når solen er ute, og vi kan gå rundt og finne nye tak å gjemme oss under til neste byge kommer. Jeg liker gjemsel, men på en dag som denne, hvor det er nyklippet gress og blomstring og halvveis varmt, har jeg ikke noe problem med å la regnet finne meg. Jeg danser gjerne med deg i denne friske vårluften.

Følelser uten fasit

av den 22. mai 2015

Det er ingenting som føles mer ensomt

Enn å skyve bort

Alle du er glad i.

Enn å holde på avstand,

Alle som begynner å kjenne deg.

For meg er det ensomhet.

Å aldri være sikker på om noen bryr seg.

Å aldri være sikker på om folk snakker sant.

Å aldri vite om du er ønsket.

Å aldri vite om du er ment for å være til.

Det er ensomhet, for meg.

Jeg er ikke ensom, fordi jeg ikke har folk rundt meg.

Jeg er ikke ensom, fordi ingen har sagt de vil være der for meg.

Jeg er ensom, fordi jeg ikke ser dem.

Jeg er ensom, fordi jeg ikke tror dem.

Forverring(av det uvirkelige)

av den 17. mai 2015

Forsvinning på min fars fars fars premisser
Heller verden på en flaske
som jeg oppbevarer til venstre for mitt høyre øye
til enhver tid
Delvis ute av syne som vi alltid pleide å si

Ser opp mot himmelen og
leter febrilsk etter stjernene jeg vet
ikke er der
det er jo lenge siden de forsvant
men jeg
ser etter dem    hver kveld
(og hver dag)
allikevel

Frykten for å dele for mye av innsiden av hodet mitt er så stor at jeg desperat forsøker å dekke over det som ikke synes ved å sette på musikk så høyt at hele universets trommehinner eksploderer

Plutselig og umotivert lever jeg i havet
til tross for at det er litt for vått
etter min smak
til tross for at det er       litt
vanskelig å puste, men det er
det jo som regel uansett så jeg
merker ikke så mye   til det
(men det er fint å gråte her
fordi man
kan gråte uten at noen ser det)

Du er så kynisk, sa de alltid, må slutte å være så kynisk
så er jeg vel det da, tenkte jeg
og oppsøkte dem og tok livet
av dem uten at de eller noen
andre merket
noe som helst

Antyder min egen og alle andres eksistens lydløst en vilkårlig søndag morgen sent i november

Bergtatt av Saturns ringer

Alle tankene jeg hadde forsvant plutselig og uventet og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til virkeligheten lenger

Jeg løper og løper, løper fra virkeligheten, fordi jeg er så fryktelig redd for at den skal innhente meg, samtidig som jeg faller med vilje i frykten for at alt er uvirkelig

Tilbringer hele dager liggende våken i min egen seng, ser isen legge seg på ruta fordi jeg ennå ikke har satt på varmen, ser meg selv fryse sakte men sikkert i hjel

Noen ganger blir jeg klaustrofobisk av å se himmelen dekket av skyer

Hodet mitt er nær ved å eksplodere

Sannheten

av den 14. mai 2015

Det var ingenting nydelig eller poetisk ved det. Du knuste meg.

Døden og alt det andre

av den 12. mai 2015

Hva tenkte du på

Da du satt det siste skuddet?

Kjente du solstrålene som før har varmen kroppen din,

Men som til slutt måtte vike for kulden som kom innenfra?

 

Hva tenkte du på

Da du satt det siste skuddet?

Så du for deg alle veikryss hvor du har løpt feil

I en desperat flukt fra alt du ikke ville vite?

 

Hva tenkte du på

Da du satt det siste skuddet?

Lurte du på hvorfor ingen prøvde å redde deg

Fra ondskapen som dro deg lengre og lengre bort fra oss?

 

Hva tenkte du på

Da du satt det siste skuddet?

Savnet du å le, savnet du å smile

Uten å måtte skyte jævelskap i årene?

 

Hva tenkte du på

Da du satt det siste skuddet?

Var du glad det var over, var du glad det var forbi

Dette livet, du ikke kunne trives i?

 

Håper de andre englene tar godt vare på deg. Sov godt, vår venn.

tankefloke

av den 8. mai 2015

Tankane går i ring så eg spring fram og tilbake i kryss og i firkant spring meg ein floke håper tankane ikkje skal nå meg ikkje finne meg i floken i kjerringknuta eg viklar meg inn i for å ikkje måtte vere tanke berre vere til men eg er også frå og skal fram men det går både tilbake og under eg må knyte knute rett eg må kunne løsne lisser lett eg skal ikkje ned eg skal opp no kan dei kome og finne meg eg er ferdig spinna eg er klar for straumen eg er klar for drysset

Hvis gatelykter hadde følelser

av den 4. mai 2015

Noen ganger innbiller jeg meg at døde ting(eller er de egentlig døde, jeg mener, alt er jo bygd opp av noe og dette noe må vel også leve, for atomer for eksempel lever vel, altså dette har forvirret meg siden første gang jeg hørte om det for vi kaller jo metaller døde ting men de er jo bygget opp av atomer og atomene må vel leve for at de skal kunne danne ting noe annet ville vært litt rart så da må vel de døde tingene også egentlig leve, men bare hvis man ser stort nok på det) har følelser.

 

Noen ganger er to ord jeg bruker mye og spesielt for å innlede ting, kanskje tror jeg at jeg virker litt mer gjennomtenkt da

 

[eksempelvis forsøk på å illustrere en påstand]

 

Noen ganger føles å leve som å bli skutt uten å vite om det.

 

Noen ganger glemmer jeg hvordan man puster.

 

Noen ganger tenker jeg over hvor ofte jeg bruker ordene noen ganger

 

(Kanskje jeg skal forsøke å begynne å bruke av og til i stedet)

 

Virkeligheten[sett fra gatelyktperspektiv]

 

  • Langt ned

 

 

Bruksområder[for kikkert]

 

  • se Saturn
  • se hva andre ser på TV gjennom stuevinduene deres for deretter å foreta en analyse av hvorvidt menneskene vet hva det vil si å eksistere eller ikke
  • smugtitte på andre gaters gatelykter og håpe på at din egen gates gatelykter ikke merker det
  • fascineres av barns trang til å snurre rundt
  • forebygging av plutselige eksistensielle kriser

 

 

Hvis jeg bare hadde hatt en kikkert

 

 

 

 

 

Jeg har aldri forstått meg på gatelykter

 

Kanskje har jeg bare aldri klart å innfinne meg med at de har større nytteverdi enn meg