Forverring(av det uvirkelige)

av den 17. mai 2015

Forsvinning på min fars fars fars premisser
Heller verden på en flaske
som jeg oppbevarer til venstre for mitt høyre øye
til enhver tid
Delvis ute av syne som vi alltid pleide å si

Ser opp mot himmelen og
leter febrilsk etter stjernene jeg vet
ikke er der
det er jo lenge siden de forsvant
men jeg
ser etter dem    hver kveld
(og hver dag)
allikevel

Frykten for å dele for mye av innsiden av hodet mitt er så stor at jeg desperat forsøker å dekke over det som ikke synes ved å sette på musikk så høyt at hele universets trommehinner eksploderer

Plutselig og umotivert lever jeg i havet
til tross for at det er litt for vått
etter min smak
til tross for at det er       litt
vanskelig å puste, men det er
det jo som regel uansett så jeg
merker ikke så mye   til det
(men det er fint å gråte her
fordi man
kan gråte uten at noen ser det)

Du er så kynisk, sa de alltid, må slutte å være så kynisk
så er jeg vel det da, tenkte jeg
og oppsøkte dem og tok livet
av dem uten at de eller noen
andre merket
noe som helst

Antyder min egen og alle andres eksistens lydløst en vilkårlig søndag morgen sent i november

Bergtatt av Saturns ringer

Alle tankene jeg hadde forsvant plutselig og uventet og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til virkeligheten lenger

Jeg løper og løper, løper fra virkeligheten, fordi jeg er så fryktelig redd for at den skal innhente meg, samtidig som jeg faller med vilje i frykten for at alt er uvirkelig

Tilbringer hele dager liggende våken i min egen seng, ser isen legge seg på ruta fordi jeg ennå ikke har satt på varmen, ser meg selv fryse sakte men sikkert i hjel

Noen ganger blir jeg klaustrofobisk av å se himmelen dekket av skyer

Hodet mitt er nær ved å eksplodere

2 kommentarer

  1. pedro · 27. mai 2015

    hei. jeg må si at jeg virkelig liker måten du nærmer feg skrivingen på; det hastige, de svære sprangene – fra en ting til en annen – og de forskjellige stemmeleiene som diktet utviser. jeg liker at det er fortellende og samtidig såpass oppstykket at jeg (leseren) selv må sette sammen de manglende bitene;

    Forsvinning på min fars fars fars premisser
    Heller verden på en flaske
    som jeg oppbevarer til venstre for mitt høyre øye
    til enhver tid
    Delvis ute av syne som vi alltid pleide å si

    her er det mange ting som foregår samtidig. første linjen sier noe om forholdet mellom den man er og de menneskene som har eksistert før oss, familien, slekta og alt det vi arver – også forsvinningen, døden, det motsatte av å finnes. Å helle verden på en flaske er et merkelig bilde, men jeg leser den som om «jeg» prøver å fange noe, å beholde noe (i en beholder) som man ikke kan fange, men man prøver likevel; er det ikke sånn, da? at vi ofte gjør en hel masse ting som vi vet er fånyttes? og så prøver vi likevel? det fineste her er hvor dette oppbevares, i en slags blindsone, et eller annet sted som er umulig å få øye på – i hvertfall å forstå fullstendig, for det går ikke an å skjønne det helt: slekt, død, tiden som går og vår egen rolle i denne livskarusellen – det er så fint! og til slutt: …som vi pleide å si. dette VI er det jeg (leseren) som må tenke meg til; et vi som består av mange slektsledd, kanskje, av fedre og fedres fedre og til slutt dette lille jeg-et som prøver å si noe om det ved å skrive et dikt. kjempefint!

    jeg tror ikke det er nødvendig for deg å verken tenke på sånne ting jeg nevner eller å være enig i det jeg skriver; det er dette jeg får ut av diktets første strofe og jeg vil bare vise deg hvordan jeg leser. jeg tror du har godt av å være fri og ledig når du skriver, for det virker som om du har en veldig god intuisjon og et godt blikk for hva diktet kan fylles med.

    og: om det er noe uklart eller noe du vil jeg skal kommentere som jeg ikke har kommentert, så er det bare å spørre.

    jo, en ting til: hva leser du? hva slags musikk lytter du til? hvilke filmer?

    fine tekster! Keep em comin´

    alt godt

    p

    • andmeg · 28. mai 2015

      Hei

      Jeg kan ikke annet enn å takke for både grundig og ekstremt hyggelig tilbakemelding – nok engang.
      Hva ditt spørsmål om film-, bok- og musikksmak angår, er mitt svar til det så enkelt som: alt som er bra. Men dette er jo ganske tvetydig, så for å spesifisere litt mer inngående: jeg ser ikke mye film, men jeg er allikevel spesielt glad i Kieslowskis filmtrilogi «Rød, Hvit og Blå», samt den franske filmen «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre». Når det kommer til musikk, pleier jeg som regel å si at jeg i utgangspunktet er åpen for absolutt alt, men det er nok jazz(i så å si alle former), samt artister som Pink Floyd, Sigur Ròs, Tom Waits, Rickie Lee Jones, Jeff Buckley, gammel Coldplay, Mac Demarco, King Krule og Erik Satie som skulle komme til å definere min musikksmak best. Hva bøker angår, er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal svare. Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg virkelig, men snarere hvor jeg skal plassere meg selv.
      Men dersom jeg skal trekke frem noen bøker(i et håp om at det kan gi et visst inntrykk) jeg liker særdeles godt, må det bli «Bestialitetens Historie» av Jens Bjørneboe, «Glassklokken» av Sylvia Plath, «Incubus» av Stig Sæterbakken, «Den Fremmede» av Albert Camus, «Is-slottet» av Tarjei Vesaas og «Sub Rosa» av Demian Vitanza.

      Til sist vil jeg nok engang takke for fantastisk hyggelig respons. Det er en glede å publisere tekstene mine her.

Legg igjen en kommentar