En må passe på hvor en trår

av den 21. juli 2015

Vi må passe på hvor vi trår

Når vi vandrer gjennom dette livet

En må passe seg for hullene

Så en ikke faller nedi

Nedi disse hullene i veien som kan være små groper

eller store avgrunner

 

Jeg har en tendens til å falle nedi

Nedi hullene altså

Jeg passer vel ikke godt nok på

Vimser litt på veien

Ser meg ikke for

Så havner jeg nedi der i mørket

 

Så kommer du plutselig og kaster ned et smil

Like bredt som et tau er langt

som jeg kan klatre opp etter

Slik at jeg kan vimse videre

hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

POSTKORT (SOMMER 2015)

av den 3. juli 2015

Hei alle sammen. håper dere har det fint i sommervarmen eller sommerkulden (avhengig av hvor dere er). tenkte jeg bare skulle si at skriv.no trenger sommerpostkort-tekster! et dikt, en tanke, en liten novelle, en sang; hvor er du? hva ser du? er trærne høye og slanke og greinene som kvinnehender? er det lyst om nettene, skvulper det i sjøen? er storbyen støyende og summende som et vepsebol? hva ser dere der dere er?

 

a game of chess

av den 2. juli 2015

He made it so hard for me to love him. At one point I thought he might’ve been making it difficult on purpose, to see how much I would take before I walked away. Sometimes I did that too, because I hoped he would stay. And now, I don’t know who won, because we both gave in.