En må passe på hvor en trår

av den 21. juli 2015

Vi må passe på hvor vi trår

Når vi vandrer gjennom dette livet

En må passe seg for hullene

Så en ikke faller nedi

Nedi disse hullene i veien som kan være små groper

eller store avgrunner

 

Jeg har en tendens til å falle nedi

Nedi hullene altså

Jeg passer vel ikke godt nok på

Vimser litt på veien

Ser meg ikke for

Så havner jeg nedi der i mørket

 

Så kommer du plutselig og kaster ned et smil

Like bredt som et tau er langt

som jeg kan klatre opp etter

Slik at jeg kan vimse videre

4 kommentarer

  1. pedro · 29. juli 2015

    hei. dette var en fin tekst. likte godt at du holdt deg til utgangspunktet under hele diktet; den bærende metaforen her er jo at livet er en vei, men du UTVIDER den, det vil si at du utvikler den og får den til å vokse ved å introdusere et JEG OG et DU.

    det fine med å utvide metaforikken på denne måten er at dess flere elementer du introduserer (f.eks hull, mørke, tau, kaltring) så blir disse også preget av to ting:

    1. deres metaforiske verdi (livet=vei, f.eks//Hull=vanskeligheter, hindringer etc.)
    2. deres FAKTISKE verdi (et hull er et bilde på en vanskelighet, men også ET HULL, altså en fysisk åpning i terrenger der man detter ned)

    når du blander disse nivåene i diktet ditt, blir leseren nødt til å lese på to måter; smilet som kastes ned som et tau (det er et fantastisk fint bilde!) er da blitt mange ting: smil, tau, hjelp, kjærlighet, omsorg.

    det er veldig fint skrevet, fint tenkt!

    alt godt fra pedro

    • Adelheid · 10. august 2015

      Hei!
      Dette var et dikt jeg skrev ganske så impulsivt, uten noe særlig redigering eller mye tenking. Da er det spesielt gøy å se det lest slik, og se at det inneholder elementer jeg aldri tenkte på. Takk for kommentarene. De motiverer meg til å skrive videre.
      Varme hilsener fra Adelheid

Legg igjen en kommentar