hjernemasse

av den 13. juli 2015

«Skal du stikke av og bare gi faen da?»

«Det var planen, ja»

«Hva med alle folka?»

«Hvilke folk?»

«Du vet. Alle du er glad i og sånn»

«Jeg er ikke glad i noen»

«Alle som er glade i deg da»

«Det er ingen som er glad i meg»

«Fuck you»

Peter er en jævla idiot. Maiken vet at hun fornærmet at, at Peter er «en av de folka som er glade i henne». Men fuck han, jævla idiot. Han skjønner det ikke uansett. Først og fremst fordi hodet hans er fylt med videospill og Redbull, og fordi han ikke kan skjønne det.

Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

Maiken har planlagt dette godt. Pakket i mange dager. Hun vil dra. Hun er klar for det..

Det er uansett bare et spørsmål om tid før alle finner ut at hun var der. At hun var en av de heldige som fikk være vitne til hjernemassen. Peter er den eneste som vet om det. Og alle de andre som var heldige tilskuere- Sandra, Lasse, Sondre, Øyvind. Og nå står snart politiet på døra. Hun kan kjenne det på kroppen.

«I’m outta here»

Maiken slenger sekken over ryggen og den store, brune Adidas bagen over skulderen.

Et siste blikk over det rotete pikeværelse. Orlando Bloom henger fortsatt på veggen. Der har han vært siden Maiken var 14. «Hade da, baby Bloom. Kommer til å savne deg»

 

1 kommentar

  1. pedro · 19. juli 2015

    hei!

    dette syntes jeg var en spennende tekst, av flere grunner: det mest åpenbare er jo at det ligger et slags mysterium her, ikke sant; hva har skjedd, egentlig, hva slags forhold har disse menneskene til hverandre osv. jeg liker godt at teksten introduserer oss for en situasjon som vi kommer midt i, uten å føle behov for å overforklare sammenhenger. her har noe skjedd og maikens valg om å stikke av er konsekvensen av det. dessuten er det et uavklart spørsmål i forhold til peter, hvem han er for maiken, hva hans uvitenhet skyldes og hvorfor den er så «provoserende» for maiken. en annen ting jeg liker veldig godt, er måten du har skrevet teksten på:

    Det var ikke han som så det. Han var ikke der. Uansett hvor mange ord Maiken bruker på å beskrive det, uansett hvor grafisk hun blir, holder det ikke. Han kan ikke skjønne. Selv om ordet hjernemasse kommer opp i forklaringen, har det ikke god nok effekt til å få Peter til å kunne se det for seg. Og der ligger hele problemet. Han var ikke der, han så det ikke. Fuck han.

    jeg synes du er god til å balansere mellom flere nivåer når du skriver. dette er en klassisk 3. personstekst; vi blir fortalt denne historien gjennom en fortellerstemme som har en viss avstand til karakterene, men likevel er det skrevet med en sånn nærhet at vi også kan oppfatte det som om setningene er maikens indre monolog, det som foregår inn i hodet hennes («Det var ikke han som så det. Han var ikke der.»). det er ordentlig fint gjort!

    det aner meg at denne historien er lenger enn du har presentert den her. stemmer det?

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar