haust

av den 24. august 2015

Når sommarblomene visnar og alt er over og det byrjar på nytt igjen, kan vi endeleg ta fart og springe framover langt framover, men vi sit fast. Heilt fast og vi veit ikkje heilt i kva, men det er seigt og hardt og mjukt på ein gong og det tek tak i oss som ein kjæreste tek tak i blomebuketten, grådig og eigedomssjuk, glad, men mest redd. For kva er det som skjer no, kor skal vi gjere av oss, kor skal vi gå når vi ikkje skal kome nokon veg, når alle andre går hit og dit og fram og tilbake og vi ikkje kjem oss tilbake, vi kjem oss berre fram, men ikkje fort nok eller kanskje alt for fort. Det kvin i knea og dirrar i senene, vi må ein plass, vi må alle plassar. Det er så viktig å vere åleine, å kjenne grå sky av einsemd bak seg overalt. Det er viktig å ha andre, ha alle, ta vare på kun seg sjølv og kun om ein må. Sola skin ikkje her inne, men vi kjem oss ikkje ut, for kanskje vil vi vere her, kanskje det er vi sjølv som held oss att fordi vi er redde for den gleda som ventar oss, den som alle andre allereie har funne, den som gjer ting enkle og ukompliserte og så veldig givande. Men vi trur ikkje på dei, lit berre på oss sjølve og det gjer vi antageleg heilt rett i for sjå da, sjå kva dei gjer og kva dei seier og når dei tiar og kva det gjer med dei.

Ein dag kan det hende vi når fram, så kanskje vi bør snu.

Mørke

av den 14. august 2015

Den kjem sånn utan vidare.
Som ureina luft i naturlandskap.
Fyst er det berre litt,
Så blir den altomfattande og tung.
Nesten umulig å bli kvitt.

Synkende sommerdrøm

av den 4. august 2015

Mimrer over den gang
Ved havet, i kaia
Vi gikk etter måkene

Minner som ikke kan
minnes,
men må hives vekk

Slukne drømmer
synker
som gylne steiner
til bunns.

Uten tittel

av den 4. august 2015

Jeg sitter og venter på ham, selv om det er hans tur til å vente. Men man kan ikke tvinge noen til å vente på en, særlig ikke visst man uansett kommer tidlig. Jeg kommer alltid tidlig, først, så jeg kan like gjerne vente. Før ventet jeg utålmodig, uten tanke for at han hadde viktigere ting, det fantes ikke viktigere ting. Nå venter jeg tålmodig, det finnes viktigere ting enn meg. Idet jeg tenker det fyller tomheten hvert hulrom i kroppen min, skjærer seg inn gjennom armene, ned langs fingrene, inn i ryggen brer den seg, det finnes viktigere ting enn meg, nedover beina, leggene har hulrom med tomrom, anklene, nakken, bakhodet, senene bak knærne, hulrom med tomhet, det finnes viktigere ting enn meg. Så jeg venter, til det mørkner, jeg tar sekken opp fra gulvet, henger den over skuldrene og går mot utgangen. Han kommer løpende mot inngangen, stopper, jeg ser på han idet jeg passerer, takk for i dag. Vent, ber han. Jeg har ventet, sier jeg. Kommer tilbake i morgen, sier jeg. Kan vente da og.