Uten tittel

av den 4. august 2015

Jeg sitter og venter på ham, selv om det er hans tur til å vente. Men man kan ikke tvinge noen til å vente på en, særlig ikke visst man uansett kommer tidlig. Jeg kommer alltid tidlig, først, så jeg kan like gjerne vente. Før ventet jeg utålmodig, uten tanke for at han hadde viktigere ting, det fantes ikke viktigere ting. Nå venter jeg tålmodig, det finnes viktigere ting enn meg. Idet jeg tenker det fyller tomheten hvert hulrom i kroppen min, skjærer seg inn gjennom armene, ned langs fingrene, inn i ryggen brer den seg, det finnes viktigere ting enn meg, nedover beina, leggene har hulrom med tomrom, anklene, nakken, bakhodet, senene bak knærne, hulrom med tomhet, det finnes viktigere ting enn meg. Så jeg venter, til det mørkner, jeg tar sekken opp fra gulvet, henger den over skuldrene og går mot utgangen. Han kommer løpende mot inngangen, stopper, jeg ser på han idet jeg passerer, takk for i dag. Vent, ber han. Jeg har ventet, sier jeg. Kommer tilbake i morgen, sier jeg. Kan vente da og.

3 kommentarer

  1. pedro · 16. august 2015

    hei!

    jeg synes du får ganske mye ut av en veldig spesifikk og enkel grunnsituasjon; den indre monologen er både effektfull og fin å bruke når man er ute etter slike svimlende tekster som dette, tekster som gjentar, som biter seg selv i halen, som nesten fremstår som maniske. jeg liker at det hele tiden er noe udefinerbart over situasjonen, noe som gjør at leseren hele tiden må være på tuppa for å skjønne hva dette dreier seg om. og likevel forblir det dunkelt, men det er en god dunkelhet; når man snakker til seg selv på denne måten, så er det jo slik at man ikke tar seg bryet med å forklare eller gjøre rede for kontekst: man vet jo alt allerede! det er likevel en fin vending mot slutten, da du avslører at dette ikke dreier seg om en vanlig mann/dame/kjærlighetsrelasjon, at ventingen er av en annen karakter, at den som blir ventet på nettopp har oppdaget seg selv som selvstendig vesen og er derfor oppslukt av seg selv, av sin egen oppdagelse. vi vet jo at barnet fortaper seg selv i lek, og jeg synes teksten din også sier noe om dette, selv om du primært skriver om savn, om en annen type erkjennelse: at man ikke lenger er det viktigste i livet til et blivende menneske.

    den eneste lille innvendingen jeg har er hvordan du billedligjør tomheten:

    Idet jeg tenker det fyller tomheten hvert hulrom i kroppen min, skjærer seg inn gjennom armene, ned langs fingrene, inn i ryggen brer den seg, det finnes viktigere ting enn meg, nedover beina, leggene har hulrom med tomrom, anklene, nakken, bakhodet, senene bak knærne, hulrom med tomhet, det finnes viktigere ting enn meg.

    at tomheten fyller opp et tomrom er fint; paradokset gjør bildet sterkt og jeg tenker kanskje at du kunne holdt deg til det, det tomme som fyller opp det tomme, en slags dobbelteksponering av det. problemet er når tomheten skjærer se inn gjennom armene; da går du vekk fra det bildet du nettopp har etablert og insisterer på at vi skal se for oss tomheten som en skarp, knivlignende gjenstand. det kunne man ha gjort, for all del, men jeg tror det er bedre å VELGE ut ett av bildene og jobbe med det, heller enn å legge to metaforer oppå hverandre på den måten.

    uansett, takk for fin tekst!

    er det noe du lurer på, så er det bare å spørre

    p

  2. MLS
    MLS · 27. august 2015

    Det virker som at jeg-personen her vet hvordan denne situasjonen spiller seg ut, for det er slik slike situasjoner alltid spiller seg ut. Venting er blitt en norm, en hverdagsplikt, noe som kanskje blir følt at er litt forventet, fordi det må bare bli sånn iblant.

    Jeg er veldig enig med pedro når han snakker om tomheten, og selv om jeg syns det var et fint bilde, så er det ikke alltid nødvendig å fortelle hele situasjonen i detalj. Gi en forklaring og dra den til du føler den forklarer nok, men kanskje ikke gir alt. Da gir du leseren mulighet til å se det og kanskje kjenne det litt på egen kropp slik de hadde opplevd det selv.

    Fremdeles veldig treffende tekst som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, kjenne på den ventingen og den følelsen av å aldri være viktig nok, aldri prioritert nok.
    Han kom ihvertfall løpende, tenker kanskje noen. Det er ikke nok ihvertfall, tenker noen andre. Jeg vil si ventingen er grei så lenge du vet du ikke må vente for alltid.

    veldig fin tekst!

    klem, Martine

  3. Torill Blix
    Torill Blix · 28. august 2015

    Takk, Pedro, takk, Martine! Det gjorde godt at en tekst som er veldig personlig for meg tolkes av flinke folk. Dere treffer på akkurat hva jeg føler for teksten. Veldig sant det med tomheten, jeg ser nå at jeg har beskrevet den på to ulike måter, og at det kanskje hadde holdt med en. Denne teksten håper jeg på å dra inn i et litt større prosjekt, så jeg skal ta tilbakemeldingene til etterretning og endre litt på ordene.

    Tusen takk for fine ord, skriv.no er best!

    Alt godt, som P bruker skrive,
    Torill

Legg igjen en kommentar