Her er jeg

av den 2. september 2015

Jeg møter mange mennesker hver eneste dag. De fleste legge jeg så vidt merke til, våre liv passerer hverandre, vi enser det nesten ikke. Så dukker det av og til opp et menneske som får meg til å tenke; Åh, deg vil jeg ha i livet mitt for alltid, men på et blunk er personen borte. Jeg angrer ofte på et ikke-eksisterende kyss, en telefon jeg ikke turte ta, en tekstmelding jeg ikke svarte på. Når jeg ser ham igjen får jeg vondt i hjertet, for den ene dagen vi hadde var så perfekt. Selv om jeg virkelig vil ringe, kan jeg ikke, for tenk hvis sinnet mitt bare har innbilt seg at det var perfekt?
Så er det dem man møter og alt faller på plass. Jeg ser ham og innser at han er den jeg har ventet på; han er virkelig perfekt for livet mitt. Men vi er bare venner, og det vet jeg at vi alltid bare vil forbli. Jeg ser ham og forstår at vi kunne gjort hverandre lykkelige, men livet er ikke så lett. Jeg vet ikke hvordan jeg skal la de hva-hvis-tankene forsvinne ut av hjernen. I det minste er jeg takknemlig for at vi har møtt hverandre. Jeg er glad for at det finnes et slikt menneske i verden. Jeg er overhodet ikke forelsket i ham, og ikke han i meg heller, men jeg er begeistret for at han eksisterer. Vi sover i samme seng og jeg ser på ham, for han er vakker når han sover, virkelig nydelig. Han er morsom, intellektuell, snill og kjekk. Han er nesten for god til å være sann, hans kvaliteter og egenskaper overvelder og fascinerer meg. Og her sitter jeg alene på verandaen og røyker sigarett etter sigarett, helt til pakken er tom. Og jeg føler meg så uendelig ensom. Jeg føler meg så voldsomt forvirret. Og jeg føler meg så enormt alene. Hver dag går så fort, og jeg vil bare at tiden skal stoppe opp så jeg kan puste. I en hel uke har jeg hatt vansker med å puste fordi ensomheten bor i alle cellene i kroppen, den flyttet inn i lungene og tar opp plassen hvor oksygen skal være. Jeg vil at alt skal være i balanse. Jeg vil skrive ekstraordinære noveller som får fremmede til å le og gråte. Jeg vil gifte meg og få barn med en skjeggete mann som lover å aldri forlate meg, og som sier at han elsker meg mer enn alt annet i hele universet. Jeg vil så mye, og så sitter jeg bare her og gråter. Jeg kan så mye, og så sitter jeg bare her på verandaen og fryser. Jeg skal så mye, men tiden er bare tid. I to tiår har jeg levd uten den store kjærligheten, og det gjør meg så trist at jeg ikke kan annet enn å le. Jeg ser på kaktusen på bordet og misunner den. Kjærlighetslivet mitt er like tørt som en ørken, og samtidig som jeg skriver dette i dagboken min, innser jeg at det er i ørkenen kaktusene vokser, planten jeg elsker. Det må vel finnes en eller to eller tre som kan elske meg latterlig høyt. For jeg vet at jeg vil og kan elske dem tilbake, de leker bare gjemsel, og jeg er for utslitt til å lete. Sommeren er nesten over, himmelen er mørk og vinden kald. Nå flytter jeg snart bort, og det skal bli fint. Hele poenget med å leve er å elske, og hvis jeg ikke snart finner en som kan elske meg, må jeg kanskje begynne å elske meg selv.

1 kommentar

  1. pedro · 15. september 2015

    hei!

    takk for en fin tekst som man blir veldig berørt av, tror jeg, siden du her skriver frem et scenario som er veldig allmenngyldig, veldig gjenkjennelig for alle mennesker (for alle mennesker er ganske like, tror jeg, og alle mennnesker har vært unge!). følelsen av ensomhet i et felleskap er jo noe som i utgangspunktet kan høres parakdosalt ut; vi er jo alle omringet av venner og familie og likevel finnes det et tomrom i oss, et sted der vi lengter etter noe annet, en annen å dele livet med. teksten din berører fint disse smertepunktene i et ungt menneske og jeg synes du får godt fram det faktum at disse følelsene er komplekse, sammensatte:

    Jeg vil så mye, og så sitter jeg bare her og gråter. Jeg kan så mye, og så sitter jeg bare her på verandaen og fryser. Jeg skal så mye, men tiden er bare tid. I to tiår har jeg levd uten den store kjærligheten, og det gjør meg så trist at jeg ikke kan annet enn å le.

    i disse pasasjene er det liksom plass til alt; både tristhet, men også en slags oppgitthet som er komisk, som sier noe om blikket man har på seg selv når man synes synd på seg selv og oppdager det. veldig fin tekst! håper du fortsetter å sende inn (gjerne ekstraordinære noveller som får fremmede til å le og gråte!!)

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar