Hva skal jeg gjøre nå?

av den 30. oktober 2015

Det regner, som vanlig. Det er tross alt Bergen. Jeg vrir fjeset lett i puten og prøver å forme noen ord om morgenen. Det står stille.

Jeg kler på meg, spiser, leser så vidt fra noen små sitater her og der. Det står helt stille.

Jeg går ut, setter meg ned på cafe som jeg alltid gjør. Nå har de fått inn høstsmakene, og jeg vet disse inspirerer meg. Jeg setter meg ned, komfortabel og klar. Det står fortsatt helt stille.

Det har stått stille i flere måneder nå. Når jeg tenker tilbake så stoppet vell ordene å komme til meg i det de ville skrive meg frisk. I det de sa jeg ikke var syk lenger, i det jeg ikke hadde noe tungt som hang over meg mer. Som om de vet hvordan det er inni hodet mitt. Ingen skjønner hva som skjer inni hodet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke lenger klarer å formulerer setninger, sette sammen ord og lage noe jeg kan være stolt over. Eller i det minste fornøyd over.

Jeg har kanskje begynt å se lyset i solen og litt mindre gråtoner når det er skyet, men det betyr ikke at jeg har mistet evenen til å formulere meg. Men det virker sånn. Jeg har ikke skrevet et ord siden jeg fikk det bra med meg selv. Siden jeg kunne smile av ingenting og jeg kunne føle meg vell rundt andre og meg selv. Jeg har ikke skrevet et ord, ikke et jeg er fornøyd med i hvertfall.

Er det ment at jeg bare skal kunne skrive når det eneste lyset jeg ser i hverdagen er det som kommer fra skjermen min? Bare når alle muskler kniper seg sammen og jeg føler jeg ikke får puste? Kan jeg bare skrive i en koma aktig tilstand hvor jeg ikke har kontroll på noe av verken følelser eller tanker? Jeg vil kunne skrive… Jeg vil sånn tilbake til skriving at jeg vurderer å hoppe ned i dypet igjen og grave meg ned i mørket bare for å få ordene på papiret. Men jeg vil ikke skrive om det koster meg livet. Eller kanskje…

Skriving er livet mitt, så hva er det jeg egentlig mister?

1 kommentar

  1. pedro · 9. november 2015

    og er ikke nettopp denne teksten et bevis på at du ikke har mistet noe? det er paradoksalt, dette med skrivingen: av og til tror man at man er «tom», men jeg har alltid tenkt på Franz Kafkas utsagn om at virkeligheten åpenbarer seg for oss hvis vi bare har tålmodighet nok til å vente på den. sitte og vente. det er også en del av det å skrive: å se etter, å holde kjeft, å ikke skrive, husk det! INNtrykk, så UTtrykk. og etterpå: da må man skrive, jobbe, oversette erfaringer, hendelser. lykke til videre, M, og ikke vær redd! du er venn med skriften, det er lett å se!

    p

Legg igjen en kommentar