Ingenting endrer seg hvis ingenting endrer seg

av den 18. oktober 2015

Sannheten er at det aldri vil bli nok. Noen mennesker har hull i sjelen. De bruker hele livet på å prøve å fylle dem, men det er umulig, de gjør alt forgjeves. De er født slik, med disse bunnløse gropene ingen kan fylle igjen, og de vil dø slik. Noen av dem er redd det er noe kronisk galt med dem, fordi ingen kan fylle grottene med sement laget av kjærlighet, men de feiler ingen ting. Livene deres er kompliserte fordi de lengter etter noe ingen kan gi dem, trenger noe ingen kan tilby, lengter og trenger, til ingen nytte. Av og til forsvinner et av disse menneskene ned i det sorte hullet i sjelen sin, for sorte hull er sterkere enn sinnet, slik er det bare. De har masse kjærlighet å gi, møter andre som gir dem kjærlighet, men det er ikke nok. Disse menneskene har plass til så mye kjærlighet, ønsker at det skal være nok, men det er ikke det, det blir ikke nok. Det er som om de alltid trenger mer kjærlighet enn noen kan gi dem, og det er en uutholdelig sannhet som aldri vil gå over.

1 kommentar

  1. pedro · 9. november 2015

    hei. takk for fin tekst, som på tross av den mørke grunntonen føles gjenkjennelig og presis; mange opplever nok dette som du her skisserer, og jeg synes det er fint at du leter etter måter å billedliggjøre stemningen på: hull, tomhet, fravær; alle slike ord i teksten din er jo bilder på en indre uro, utilfredshet, og samtidig gjør teksten oss oppmerksom på at denne tomheten er en lengsel, etter å bli «fylt opp», bli møtt med den samme kjærligheten man selv har å tilby. takk!

Legg igjen en kommentar