Time present

av den 20. oktober 2015

Før du leser, kikk ut av vinduet, opp, lengre opp, opp. 

Jeg stopper opp midt i bakgården, og kikker opp. Himmelen er svart, fire stjerner, jeg vet der er flere, men man kan ikke alltid se dem, de ligger i universets indre, bak alt det mørke. Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet. Glem dem, tenker jeg, og fester blikket på slørete skyer som er så tynne at den mørke nattehimmelen skimtes gjennom. Et lys viser seg på skyene, det er lyskasterne fra det Store Huset. På øret har jeg en bølgende stemme som sier time present is time past, and time past is time future. De siste ordene hennes vekker meg, og jeg bøyer hodet tilbake, går mot inngangsdøra og tenker at universet er større enn jeg greier tenke.

3 kommentarer

  1. pedro · 9. november 2015

    kjempefin tekst, Torill! du er god på å fange en setmning og utforske den slik at teksten lades med ektehet; ikke sånn å forstå at jeg tror dette er sant (i biografisk forstand), men at den er litterær sann; det vil si at jeg full og helt tror på dette mennesket som blir skrevet frem her.

    Jeg vet også at noen kikker på meg, kanskje som jeg kikker på stjernene, og de undrer hva jeg gjør her nede, midt i bakgården, med min hvite hals blottet mot universet.

    denne reverseringen er kjempefin; å snu seg i skrivingen, å speile ting, å forsøke å gjøre det velkjente fremmed. og for en fin avslutning, med den hvite halsen, jeg så for meg at dette vesenet plutselig (for de som kanskje ser fra andre siden av stjernene) nesten kunne forveksles med en svane. og verbet BLOTTET, som er nydelig plassert, og som gir rom for sårbarhet, for utsatthet og da tenker jeg også at halsen, historisk sett, bærer i seg ekkoer av stemme, pust, liv, men også av halsogging. og det er jo litt det teksten din tar tak i, synes jeg: tiden går rundt seg selv, fortid og fremtid glir i hverandre, mennesker og univers, svaner og stjerner.

    Takk!

    p

    • Torill Blix
      Torill Blix · 10. november 2015

      DETTE rører. Det rører hjerteklaffene mine, de jobber ekstra hardt når noen, spesielt noen med din skrive- og formidlingsevne, Pedro, skriver dette om mine ord og setninger. Du ser det jeg ville vise, o lykke. Jeg tenkte ikke så mye på at det ligger mye bak en blottet hals, men jeg ser det helt klart nå, og at det ble et nøkkelord som fremmer tekstens innhold.

      Men dette med biografisk forstand, for denne teksten er basert på sannhet. Jeg tror det var med på å la meg skrive den. Altså, synes du det er lett å se hva som er ekte i en tekst, og hva som er oppdiktet? Et tomt spørsmål kanskje, men jeg tar meg selv i å basere mye av tekstene min på det som hender meg, og det er det jeg går rundt og tror om andre også. Hva tenkter du om dette?

      Selv tusentusenmillioner takk!
      Torill

  2. pedro · 10. november 2015

    hei igjen! angående det sanne: jeg tror alt vi skriver er sant, i en eller annen forstand, altså at alt kommer fra oss, fra et sted i oss; men det jeg mener med litterært sant er dette: det finnes tekster som kan være biografisk sanne og likevel ikke fange leserens oppmerksomhet; andre ganger, som hos deg, vet jeg jo ikke om du har opplevd dette eller bare funnet det opp OG DET GJØR INGENTING! det er mitt poeng: at det på tross av min uvisshet om biografisk sannhet likevel kjennes LITTERÆRT SANT, det vil si at det lever og kommuniserer som tekst. skriving = oss selv/det vi ser/tenker/har opplevd + evnen til å forandre, strekke ut, utvide, filtrere.

    alt godt herfra

    p

Legg igjen en kommentar