GJEST!!!! KRISTIAN HÆGGERNES!!!!

av den 16. november 2015

HEI ALLE SAMMEN.

 

Jeg er glad for å kunne presentere Kristian Hæggernes i dette mini-intervjuet om å skrive og lese og skape; Hæggernes er født i Bergen i 1972. Begynte å skrive da han gikk på U.Pihl videregående skole, deretter på Skrivekunstakademiet. Han debuterte med diktsamlingen Tyngde av fallende skygge i 2004. Siden har han gitt ut Med vinterstemme (2008), Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger (2010), skogen åpner lenge før jeg våkner (2012), Urne (2013) og romanen Fettere og kusiner (2015).

 

MINIINTERVJU MED KRISTIAN HÆGGERNES

 

  1. Kan du si litt om hvordan du begynte å skrive?

 

Jeg var for det meste glad i å skrive som barn, og det forekom i hvert fall i perioder at jeg prøvde å skrive egne detektivhistorier og lignende på fritiden, men det aller meste av skrivingen var stiloppgaver på skolen. Jeg husker at jeg mistet mye av gleden ved det i årene på ungdomsskolen, men at det kom tilbake på videregående, da jeg også begynte å skrive dikt som ikke var bare tull og tøys som skulle få vennene mine til å le. Da jeg ble interessert i «ordentlig» litteratur, var det i stor grad en interesse som ble vakt via musikk. I ungdomsskoleårene vendte jeg meg bort fra listepopen og heavyrocken de fleste var fornøyde med, og begynte å orientere meg i indierocken. Og jeg forelsket meg, mye mer inderlig enn i noen av jentene jeg visste jeg aldri ville våge å snakke med, i band som The Smiths, The Cure og Depeche Mode. Ikke bare hadde de gjerne tekster jeg følte talte til meg, ikke minst Morrissey, selvfølgelig, som sang om å være «sixteen, clumsy and shy», da jeg var seksten, klønete og sjenert, men også gjennom litterære referanser hos bandene, som det ble skrevet om i musikkavisene, som ledet meg til bøker og forfattere å utforske, og da var det vel egentlig gjort. Jeg lærte meg aldri å spille gitar, og har aldri kunnet synge, men å forme setninger på papiret av tankene og følelsene jeg hadde i meg, viste seg å være noe jeg fikk til, og fra en gang i løpet av videregående visste jeg at det var forfatter jeg ville bli. Jeg begynte å lese mye mer, og ikke å utforske dikthyllene på biblioteket, der jeg særlig leste de helt nye bøkene, sugde til meg hvordan folk i min egen tid skrev dikt. Jeg hadde en norsklærer som var veldig støttende, og som, selv om han kunne sette fingeren på ting han mislikte eller mente kunne bli bedre og klarere i de litterære tekstene (både noveller og dikt) jeg så ofte jeg kunne leverte som stilbesvarelser, sørget for at jeg aldri mistet gløden for det jeg drev på med. Jeg må ha lykkes ganske bra med skrivingen i ung alder, for da jeg gikk ut fra gymnaset, skulle jeg begynne på Skrivekunstakademiet. Senere skulle det vise seg at veien videre derfra skulle bli ganske lang, men det er en annen historie.

 

  1. Kan du si litt om veien fra ide til bok? hvordan vet du at det er denne ideen som er best?

 

For å ta den siste først: Det vet jeg jo egentlig aldri. Tvil er en vesentlig del av prosessen. For meg har det ofte vært slik at jeg er kommet så pass langt på et prosjekt at det føles rett å bare «gutse» på videre med dette. Jeg synes ofte at idéfasen kan være noe av det kjekkeste i skrivearbeidet, kanskje fordi det kan minne om fantaseringen og dagdrømmingen jeg kunne bedrive i barndommen. Det er kanskje vesentlig å skille mellom to former for ideer. På den ene siden de til en enkelttekst (eller del av en tekst), gjerne i form av et språklig bilde som dukker opp i tankene, eller en situasjon eller en karakter det går an å skrive en historie med utgangspunkt i, og på den andre siden mer konseptuelle ideer, et rammeverk eller en struktur for et manus. Dette rammeverket, eller de skrivereglene manuset følger, er ellers gjerne noe som etter hvert kan (og bør?) brytes opp, ettersom manuset vokser og ideer som kommer til (gjerne av den første av de to hovedtypene) vrir både form og innhold i en annen retning. Flere av bøkene mine har hatt en lignende utvikling, så det kan se ut som at min arbeidsmetode er å følge en idé (eller tvangstanke) så langt jeg kan, for så ta et eller flere skritt til siden, og ende opp der jeg egentlig skulle.

 

  1. Har du noen tips til oss som skriver på skriv.no? noen gode skriveråd?

 

Det er selvsagt lett å gi rådet om å skrive så mye som mulig, og hver eneste dag, når man er i en situasjon der det er mulig. Det kan sikkert være vanskelig å få noe slikt til når man går på videregående eller studerer, og gjerne også jobber i tillegg. Slik jeg husker det fra egne unge år, var skrivearbeidet også noe som foregikk mer sporadisk, og kunne være raptuspreget på en måte det sjelden er i dag, når jeg kan jobbe mer jevnt og trutt. Jeg foretrekker absolutt det siste, men hadde kanskje ikke fått til å arbeide slik i tenårene, selv om jeg hadde hatt anledning til det. Forskjellige livsfaser fordrer kanskje forskjellige arbeidsmetoder, men er det nødvendig for deg å skrive, så vet du det, og finner alltid tid til det. Noe man stort sett alltid kan gjøre, om det ikke er tid og anledning til å sette seg ned å jobbe med et manus, er å notere. Det kan være i en notatbok, eller kanskje heller på telefonen i dag, eller bak øret, om man har solid hukommelse. Men noter ideer og innfall, observasjoner. Det er også viktig å forholde seg til annen tekst (og annet man ser rundt seg) som input, noe som kan gå gjennom kvernen i hjernen og komme ut som tekst. Lån og stjel fra andre tekster, omskriv og vri på ting, fra bøker, aviser og alle andre tenkelige kilder.

Legg igjen en kommentar