Havet av himmel

av den 24. november 2015

Har du noen gang sett hav og himmel ligge kinn mot kinn en varm sommerdag langs havet? Sett de ligge tett i tett, rett før havet og himmelen kysser hverandre. Smelter sammen i et og samme bilde. Hav blir til himmel og himmel til hav. Ingenting ser ut til å skille dem fra hverandre. Og du glemmer at det i det hele tatt kan være en ende på alt dette blå. Att det alltid finnes noe mer enn det vi ser, en horisont, og det som er bak den.

Den blå himmelen vier seg ut over henne som et teppe. Solen skinner. Vinden stryker henne lett over kinnet. Kysser henne oppover halsen. Sender varme bølger av frysninger opp gjennom hele kroppen. Hun småjogger for å rekke skolen, nynner for seg selv. Gleder seg til å se han igjen. Øynene, smilet, bare tanken på han gjør at hun bobler av glede.

Kulden slår imot han. Den kalde vinden svir i ansiktet. Stikker som små granbar. Kulden strømmen gjennom kroppen, gir han ekle frysninger oppover ryggen. Solen skinner, blender han der han tusler bortover veien mot skolen. Gruer seg til å se henne igjen. Hva skal han si? Hun vet det jo ikke. Skyldfølelsen stikker til i brystet. Orker ikke tanken på at det strålende smilet hennes skal slukne. For hun vet det ikke. Hun vet ingenting.

Møtet. To personer. Begge smiler. Men bare den ene er glad. Den ene skjuler seg bak en maske av løgner. Den andre, lykkelig, uvitende om den andres skjulte sannheter. Skimter ansiktet som skjuler seg bak masken så vidt. Aner noe, men bildet er uklart, mangler detaljene som skjuler seg bak.
Det klare havet av himmel, smeltet sammen i ett, begynner så smått å kruse. Og små dotter av grått har begynt å lage hull i det blå teppet.

Hun begynner å fryse på vei hjem. Vinden øker og rusker i henne mens hun går. Skyene var blitt mørkere og dråper av regn pisker henne i ansiktet. Hun føler seg tung. Smiler ikke lenger. Det hadde vært noe annerledes mellom dem i dag. Noe som skilte dem fra hverandre. Han hadde vært fraværende, han virket glad, men det lå noe bak smilet og latteren.

Smilet kom først etterpå. På veien hjem ble det falske smilet mer ekte igjen. Han føler seg litt lettere. Hadde komt seg greit gjennom dagen. Klarte å smile og le nesten som normalt. Oppført seg ikke noe annerledes enn før, eller?
Vinden begynner å rive i han, og store regndråper treffer han som slag i ansiktet. Minner han på at han fortsatt ikke har fortalt henne det. Det at hun fortsatt ikke vet noe. Om han, det han hadde gjort. Skyldfølelsen stikker til i brystet igjen. Det hadde bare skjedd en gang. Noe som aldri skulle ha skjedd. Hvis hun fikk vite det, kom hun til å gå fra han. Og siden det aldri kom til å skje igjen, var det ikke da bedre å la det være?

Når natten ble til dag, lå mørket fra natten igjen som et svart hull. Havet av himmel raste mot henne. Svarte skyer presser seg mot ruten. Regnet hamrer. Solen hadde sluknet. Svelget av alt det mørke.

Regnet raste vilt mot han. Hamret og slo. Lot han ikke være i fred. Vinden skrek og rev i verden utenfor. Han følte seg ikke bra, ikke i det hele tatt. Masken var av, smilet forsvunnet.
Havet av himmelen var adskilt. Splittet i to av en horisont, og alt som var bak den.

Legg igjen en kommentar