Uten tittel

av den 20. november 2015

De fleste var gutter det visste vi fra før. Men at de hadde satt opp en mur mellom oss og seg selv visste vi ikke, heller ikke at muren hadde hemmelige kikkehull. De ble bare brukt når blodet rant som verst og håret til jenta var lengst, rant like langt som blodet. De så på oss gjennom kikkehullene men lukket lukene så snart vi oppdaget dem. Så vi smøg på dem bakfra over muren, hvordan de struttet rundt som flamingoer, påfugler, galninger hele gjengen. Men så asfine at vi ikke kunne annet enn å klyve opp langs muren hver dag stod på hodene til hverandre, nådde så vidt opp til toppen, tre neser og seks øyne over kanten. På muren som stadig ble høyere, men kikkehullene ble også flere. En dag kom Hun bort til oss og hun så muren og ropte, men hva faen, og sparket driten ned. Sånn, sa hun, se. Og vi kikket forundret, forskrekket, som galninger på påfuglene som vandret rundt i den samme gjørmemassen som oss.

3 kommentarer

  1. pedro · 4. desember 2015

    hei Torill. veldig fin tekst, synes jeg. jeg liker at du skriver ut en setting og stoler på at bildet ditt er bra nok til å bære hele teksten; jeg er veldig begeistret for måten du blander det konkrete og det billedlige på, hvordan dette blir nesten en litt eventyrlig tekst, der det er plass til både det som står der, og det symbolske, metaforiske. sånn jeg ser det, handler denne teksten om avstand og nærhet og om hvordan man eksotiserer og fremmedgjør. veldig fint bilde på oppdagelse, forelskelse, nysgjerrighet, begjær. og slutten:

    Og vi kikket forundret, forskrekket, som galninger på påfuglene som vandret rundt i den samme gjørmemassen som oss.

    veldig fint! både forundringen og forskrekkelsen (over at illusjonen brister) er tydelige her, og kanskje særlig sterkt er det fordi de ligner «oss», fordi fascinasjonen alltid er avhengig av at noe er skjult, tildekket, usynliggjort.

    takk!

    p

  2. Torill Blix
    Torill Blix · 14. desember 2015

    Takk! Synes selv det var litt skremmende med en sånn her tekst, samtidig frigjørende, når alt rundt er ukjent, og synes at tema kommer bedre frem om motivet (rett bruk av begreper her?) er enkelt og banalt. Det er enklere å tolke tekst da. Har vurdert å lese over gamle tekster jeg har skrevet og «skrive dem om» til denne formen.
    Ja, den slutten fanger hele historien synes jeg!
    Det var gøy å la fantasien leke utenfor de trygge rammene, og særlig gøy er det når det treffer!

    Torill

  3. pedro · 16. desember 2015

    å bearbeide tekster – å la dem ligge en stund før man tar dem opp igjen og skriver videre på dem eller omskriver dem helt – ja, det er nettopp det forfattere gjør hele tiden. prøve, feile, FEILE BEDRE, som samuel beckett sa.

    lykke til!

    p

Legg igjen en kommentar