Huset med alle drømmene i

av den 25. januar 2016

Fordi det hvite huset

det skulle være mitt.

Jeg skulle stå i vinduet

og se snøen falle

mens høytalerne spilte

Ludovico Einaudi.

Så skulle jeg fundere

litt over livet.

Skrive litt

slik jeg gjør nå.

Vente på deg

som skulle komme

å drikke te

og spille gitar.

Jeg har enda

mareritt

om at det er hun

som står i vinduet

i mitt hvite lille hus

og venter på deg.

For ja,

det ville vært

et mareritt.

2 kommentarer

  1. pedro · 26. januar 2016

    hei! vet du hva? i går ettermiddag, mens jeg vasket opp her i huset, så satte jeg på en plate med den gamle countryartisten Dolly Parton; jeg vet ikke om du har hørt om henne; sannsynligvis er ikke country det aller hotteste som finnes blant dere unge heller, for alt jeg vet, men det er ikke så farlig: poenget er at hun har så enormt mange rørende sanger; grusomme sanger om jenter som føder døde barn eller mister ungene sine; sanger om kvinner som blir slått eller forlatt eller begge deler; og sanger om å være den ene, jeg som nå står inn og ser på et liv som skulle være mitt.

    diktet ditt synes jeg behandler noe av det samme som en av sangene hennes; hvordan drømmen og marerittet er parallelle løpebaner, hvordan lykken og ulykken bor så nærme hverandre, hvor skjøre livene våre er. fint bilde, med denne jenta i vinduet. selv marerittet kan se nydelig ut utenifra.

    takk!

    alt godt

    p

  2. Marlene Sabine · 26. januar 2016

    Hei Pedro!
    Tusen takk for tilbakemelding, setter stor pris på det!

    Joda, selvsagt har jeg hørt om Dolly Parton, men hører ikke på mer enn de åpenbare, mest kjente sangene. Men du kan tro jeg skal undersøke musikken hennes mer nå!
    Kommentarene dine er alltid like fine å lese, du inspirerer meg masse.
    Igjen, tusen takk.
    Ha en givende og flott uke!
    – Marlene 🙂

Legg igjen en kommentar