moderne snitt

av den 12. januar 2016

kirurgen skjærer i presidentens tale

med jernhender

blindtarm og visdomstenner

er en uting

Bort med ordene

også

kirurger

har blindtarm og visdomstenner

Men når presidenten smiler

ser folket en skimrende rad av

visdomsord

nok til å brødfø

en hel generasjon

diskursanalytikere og

barn med mot

i magen

 

 

1 kommentar

  1. pedro · 26. januar 2016

    hei! tusen takk for et fint dikt; jeg liker måten du bruker ordspill og språklige «klisjeer» på. det å skjære i en tale, f.eks, som er en måte å si: redigere. det finnes så mange sånne vendinger i hverdagsspråket vårt at vi nesten ikke lenger ser at de er BILDER, METAFORER. skjære, kutte, trimme – alle disse er bilder hentet fra et annet felt (legevitenskap, hagearbeid) og det synes jeg du leker deg fint med i diktet. DET SOM SKJER: er at du da også signaliserer en slags abusrd virkelighet; hva slags verden er det vi lever i hvis det er kirurger som må redigere presidentens taler. og hva sier dette om presidenten, dvs, den som har mest makt, som har alles oppmerksomhet når han taler? og dette er bare i første linje! for siden gir du bildet enda større kompleksitet; kirurgen har jernhender. her leser vi det som enda et bilde (tunge lemmer, grove) men også rent bokstavelig! Diktet diktt er rikt på mening fordi det har flere lag;

    Men når presidenten smiler

    ser folket en skimrende rad av

    visdomsord

    nok til å brødfø

    en hel generasjon

    diskursanalytikere og

    barn med mot

    i magen

    slutten her er helt fantastisk! en av de viktigste tingene med dikt er at noe må oppfattes som overraskende, som om poeten har vridd virkeligheten akkurat såpass mye at det fremstår som, ja, litt skrudd, ikke helt fremmed (for da ser vi ingenting) men akkurat passelig rar. det rare gjør at vi ser på det velkjente med nye briller. dette siste bilde er forunderlig og merkelig. presidentens tenner viser ord som kan brødfø diskuranalytikere (kjempefint!), men også barn med mot i magen (det foruroligende ved bilde ligger, for meg, i at du langt på vei impliserer at de skinnende visdomsordene er svikefulle (som visdomsord ofte er=klisjeer) og i alle fall så går det ikke an å bli mett av (tomt) snakk. diskursanalytikere fremstår somen gruppe vesener som ikke bare lar seg forelde til å tro at klisjeer kan mette og derfor lurer jeg på disse barna; hvem er de? og hvorfor må de ha mot i magen for å la seg brødfø av tompratet? jeg skjønner det ikke og det skal jeg heller ikke gjøre. jeg tenker mitt, og viktigst av alt: jeg ser det for meg. å forstå er (som du også skriver) ikke det viktigste i verden. alle har visdomstenner. de fleste må fjerne dem, ha ha.

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar