skilsmissebarnpostei

av den 26. januar 2016

C kjente frustrasjonen reise seg fra lengste tånegl til øverste hårstrå som liksom vippet statisk frem og tilbake på det lekre avlange hodet når vi satt rundt spisebordet på Minde og hadde julebrunch med far, stemor, S, tante L og onkel I, Benni og farmor, kusine V. hon satt på min høyre side og det var akkurat som at hammeren og ambolten begynte å slå i nettopp høyre øret idet den skarpe tonen la seg som et brekkmiddel over bordet, som en ladd kanon flytende over av syrede stoffer; spydig infiltrerte far T’s selektive hukommelse.

forsvarforsvarforsvar

og en evig benektelse

det dét familien E kjenner sterkest på? isåfall vil eg forbli en A, og igrunn regner eg meg som en – og seff – men uten å ha tatt etternavnet – endå. nok om det. farmor benekter og forsvarer, pappa nekter å ta skyld og inngår ikkje engang en aksept med SEG SJØL om at han LYGER når han LATER SOM at han ikkje FORSTÅR KA VI MENER når vi minner han på den såre julen 2011 då bestefar var lagt i kisten i lengsel & forvirring og han ville verken ønske god jul -den stolte sønnen- eller levere julegaver. moder stein  påstår vi beskylder “verdens snilleste mann” urettferdig når vi minner på kvalmt oppgulp som ^referert til eller når vi snakker rundt det faktum at hvis ikkje B ville ha R så måtte han gjerne kjøre i skogen med de pusungene var ikkje MORSOMT var treffende sårt og hon sukket vel oppgitt og ynket et tnåå og tok vare på den pusen student og hjemløs i den forstand at huset ikkje var et sted hon kunne kalle HJEM
S avbryter med et “hva er det du har gjort pappa” og eg må flire litt når eg tenker på den svarte listen med punkt av KA FAR HAR BIDRATT MED og laksen glir enda raskere ned som om den fremdeles kunne kalle seg VILLAKS down under i svelget mens eg sender et svart listig blikk til B over bordet ønsker at pappa skal se meg og forveksle meg med “THE JOKER” og heller bli satt ut og overrasket og drittredd og utbryte MEN A KOR E DU men onkel I er kjapp ut som vanlig og i en svingende tone med siste flir sier han “SIMS 5” og alle ser ned i tallerken eller legger på et trist innvendig smil noen e alvorlig og tygger i takt med hjernebarkens evige vanskelige frustrasjon og farmor fortsetter. at pappa e lei seg fordi VI IKKJE VILLE FEIRE JUL MED e noe som sårer meg mer enn ka eg tror – eller eg vet ikkje – blir feil å sammenligne sårhet og kjipe følelser – uansett de har tatt et standpunkt vi er bad children som ikkje lenger er frikjent fra noe som helst – noe eg mener burde være en selvfølge – var ikkje vi som utløste piss og gule elver – og siden vi har vokst til og gjort opp egne meninger om saken så bli vi beskyldt deretter. SKULDI. en herlig dessert! vi er kremen. vi var fløten totalt utvannet tynn og verken skyldig medskyldig eller uskyldig idét vi blir vispet av en sinnssyk mikser som dreier hjernen 360 grader GRAWGRAWGRAWW og tilbake MRRRRRRRUUUUUU mørbanker og smeller runder fløten om igjen og om igjen til vi tilslutt er tvunget til å bli fast i formen og ta AVGJØRELSER deretter D DÅ DE KUNNE ØNSKE VI VAR GÅTT UT PÅ DATO og kanskje e d d vi har no e vi en mix av sur & klumpete innskrumpete snart fløte-sviske-kaker. i d minste befridd. så kan de sitte der og sutte på bløte skiver med blå karbonader på.

3 kommentarer

  1. pedro · 11. februar 2016

    HERLIG, RETT OG SLETT! digger måten du skriver på, hvordan du bare lar skriften flyte, ta deg hit og dit mens du hele tiden leiter etter språklighet men også bilder; denne scene er kostelig og ganske tydelig, selv om den også er nokså vag av og til, til og med kryptisk; se på begynnelsen

    C kjente frustrasjonen reise seg fra lengste tånegl til øverste hårstrå som liksom vippet statisk frem og tilbake på det lekre avlange hodet når vi satt rundt spisebordet på Minde og hadde julebrunch med far, stemor, S, tante L og onkel I, Benni og farmor, kusine V.

    denne åpningen er knall. masse ting som blir introdusert med det samme: mange mennesker (som bare heter bokstaver=dritbra!) og denne frustrasjeonen som preger selskapet fra første stund. mylder. irritasjon.

    og så kommer en stor stor metafor: hun sitter ved siden av hovedpersonen og…

    …det var akkurat som at hammeren og ambolten begynte å slå i nettopp høyre øret idet den skarpe tonen la seg som et brekkmiddel over bordet, som en ladd kanon flytende over av syrede stoffer; spydig infiltrerte far T’s selektive hukommelse.

    grunnen til at denne setningen blir kryptisk og kanskje litt utydelig, er at den baserer seg på METAFOR, altså EN SPRÅKLIG SAMMENSETNINGER AV TO BILDER SOM SPEILER HVERANDRE OG UTVIDER HVERANDRE. en vanlig metafor er f.eks HAN ER EN USLEPEN DIAMANT. her er gutten/mannen sammenlignet med en edelstein som er ubehandlet (=gutten er potensielt vakker/verdifull, men ennå er det ikke skjønnheten/potensialet fullbyrdet). hos deg er det…

    på den ene siden
    DET (VAR AKKURAT SOM)=at hammeren og ambolten begynte å slå i nettopp høyre øret idet den skarpe tonen la seg som et brekkmiddel over bordet, som en ladd kanon flytende over av syrede stoffer

    for det første. «DET» er en generell ting (en upresistert handling/følelse), mens metaforen din er stor og kompleks og liksom svelger i seg utgangspunktet: hammer og ambolt er metaforiske bilder på noe annet (plagsom lyd, kraft) og tonen av disse bildene er ENDA ET BILDE (Brekkmiddel) og ikke bare det, det følger enda et bilde: ladd kanon flytende over av syrede stoffer. metaforen er for stor. den inneholder litt for mange elementer som kræsjer når vi prøver å se alt sammen for oss. litteratur er tydelighet, uansett hvor eksperimentell og rar den er. dette var bare noe jeg ville nevne, siden jeg synes du skriver så fint så tenker jeg vel også at du kan ha godt av å se på tekstene dine med et fremmed blikk i blant. ikke mens du skriver, altså, da skal du bare være fri!! men etterpå, når du leser deg selv, kan du spørre: hva slag bilder bruker jeg?

    alt godt fra pedro

  2. stolpaadinmor · 29. februar 2016

    takk, pedro! ha ha, gøy tilbakemelding – veldig glad du er konstruktiv til metaforen her, for jeg forstår. med på det du sier om frihet under skriveriet, og det er litt, paradoksalt, for meg, hemningsløs skriving – så til de grader at jeg unngår å være kritisk fordi jeg liker at det ser stygt ut. antar det er en kunst å lære, å ta med, også å la være, sant. godt tips. takk!

  3. pedro · 7. mars 2016

    JO: det er det jeg mener. disse tingene lærer man seg etterhvert, ikke fordi man må, men fordi man ved å skrive mer og mer, blir interessert i skriving på alle mulige slags måter; til slutt blir det en besettelse, det fineste av dem alle! skriv fritt du! og det du kaller stygt, er ikke annet enn skriveglede, hastighet, impuls, kreativitet. all good.

    p

Legg igjen en kommentar