speil

av den 7. januar 2016

la i vei ned den derre gaten du sier til ditt eget hode at du elsker bare fordi du var ti år og skjønte at sandviken var sjit fordi din søster som va ni år eldre hadde en kjæreste som var fakins kul for d klarte du å pjåte inn i d sinnssyke hode ditt nei vent kutt det der va faen ikkje sinnssyk den gangen va klok som faen liten snill jente skjønte ka hon måtte gjøre for å gjøre noe riktig skjønte ikje alt men kjente på tendensene du e syk no men nok om d du går ned den gaten for du e vokst opp til å tro på den gaten på at d stedet e d eneste som e EKTE med denne byen fordi alle de kule bor der fordi alle de kreative smarte alle de SOM HAR EN SJEL og ikkje e sånn som deg ikkje e så naiv og dum og hater faen meg sine nærmeste mer enn eg hater snuten på en nedsig dag eller han derre autoritære securitasten på bussen eller pybanen som alle drar den samme gamle om fordi han ikkje kom inn på politiskolen ble han en bitterfitte og no tror han liksom at han e frelst til å tilbe dette samfunnet skjønnar han ikje at han og kameratene hans e fukket like fukket som en fukkdoll kutt ut det der drittet eier dokker ikkje skam sier hon som faen aldri følte eller ville føle eller bare måtte føle når hon satt med sin søster sine nærmeste venner d va faen då hon skulle skjerpe seg og hon klarte d aldri hundrede prosent men hon klarte oppnå en eller annen tillit likevel de kalte meg skjønn de kalte meg DØDSSKJØNN og eg sa nei mad irriterende visje være hon der irriterende og likevel går eg ned de gatene klarer faen ikkje å holde motstand fra sigarettpakken som ligger der og gliser i lommen sender lukt opp i min skitne nese mine tunge lunger eg e mer pes enn eg noen sinne har vært og likevel når eg står under hjerteslag og sverger eg aldri vil dø så forgifter eg meg med d som e av skitne ting & triks og e udødelig enten for de rundt meg eller for meg sjøl spiller ingen rolle sier eg ikkje etter eg ble operert for då ble liksom alt mindre verdt og spesielt etter eg tapte den der forelskelsen då ble liksom INGENTING kødder ha ha eg e hon sterke eg e hon folk tenker yes my lady du har faen meg fått til nåkke kødd nåkke sjitt du e faen meg den minst orginale eg kjenner har kjent ever du e faen meg like etablert som alle de andre eller ska vi kalle d uetablert eg vetsje lengre eg vetsje kem du e eg vetsje ka du vil du bare går rundt i lengsel og forvirring e faen meg en forsvinning i seg sjøl d nummeret du jør ut av deg sjøl og de andre som står deg nærme e nesten sånn de e gått lei av å provoseres av deg de e så lei av å snakke dritt bak deg de burde snakke dritt i mitt tryne legge meg ned littegran bare så eg kunne kjenne litt jordmonn under føttene mellom tærene bare så de kunne sagt at du e faen meg kald go home

2 kommentarer

  1. pedro · 10. januar 2016

    jeg må si at jeg liker godt diktene dine, eller sangtekstene eller hva de er, men dette her, wow! dette stykket var fantastisk å lese; det punktløse skaper en herlig fart og et tilsynelatende kaos som kler denne stemmen i teksten veldig godt. og stemmen! tøff i trynet og sårbar på samme tid, gatesmart og skikkelig smart, klok og dum, etc. kan du si litt om hvordan du har skrevet dette? det er som om teksten bare raser avgårde mellom ting (byen, bybanen, folk) og tanker man tenker samtidig. jeg har alltid likt det godt, det at hodet jobber tre hundre ganger kjappere enn kjeften og skriften og tungen. og jeg elsker skriving som prøver å være like kjapp.

    Takk!

    • stolpaadinmor · 17. januar 2016

      forst, takk pedro. en evig fin tilbakemelding. fikk meg til aa gaa et sted og lese tre tekster hoyt for en liten ukjent sjelden forsamling. jeg har tenkttenkttenkt lagt hendene i blot for hva jeg skal svare, paa en maate – vanskelig aa svare kanskje fordi jeg aldri har definert det for, det fikk meg til aa tenke paa hva DET er. kan ingenting om tekstoppbygging, naar liksom, regel for aa skifte linje eller BURDE blabla, men for en stund siden kom jeg over en nettside, eviglok.no , der en punktlos tekst som jeg ikke husker innhold av men husker den tilfredsstillende intensiteten; idet jeg kom hjem en helt annen maaned og maatte skrive om en rekasjon hvor tankekjor i mitt hodet ikke kunne beskrives paa en annen maate enn et, liksom andpustende rush som maatte NED, foran meg og over oynene uten aa stoppe for aa gjore om ord, nei, de falt ned og ble liggende.

      kjenner aldri helhet, foler aldri noe fullstendig tekst eller vet hundrede prosent hva jeg skal gjore, hvis du er med, men utelukkende en sterk folelse og eller flere. det er mye kaos som faar meg til aa foles svimmel, forstaar du, og speil her er skrevet i et fullstendig tempo. torket litt svette av fingertuppene. aa faa det ned paa den maaten er en tilfredsstillelse jeg ikke faar ut eller til ellers. tekster jeg har skrevet for meg selv er ikke som en dagbok, men likevel til meg selv, og jeg foler at paa den maaten er det mye jeg unngaar aa maatte snakke om, jeg snakker til meg selv, horer en stemme i relativ hoy frekvens naar det lar seg bli til aa bli, nettopp et tekststykke – saa for aa ha svart paa sporsmaal om sangtekst, saa nei, men samtidig, jo, paa en maate, det synger litt i mitt hodet, noen ganger, og rap/hip hop som inspirerer meg, samtidig en rekke andre musikalske verk har inspirert meg, gjor det hele tiden, mye paa samlet vis, eller paa en eller annen maate uansett til aa hore det jeg skriver.

      igjen, du skal ha takk, for en evig, levende og prislos entusiasme.

Legg igjen en kommentar