frosne tær

av den 15. mars 2016

Rommet er varmt, nesten lummert, men jeg er kald på føttene. Jeg er alltid kald på føttene. Sokker var en gang min beste venn, men i det siste har jeg valgt å la de ligge i boksen og la føttene fryse. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor jeg torturerer tærne mine med det kalde flisgulvet på kjøkkenet og badet, eller hvorfor jeg går barbeint på det våte gresset utenfor leiligheten. De er kalde og jeg fryser oppover når tærne treffer den varme huden lengre opp på leggen.

Før pleide jeg å gjøre alt for å torturere meg selv. Lå i timevis i forvridde stillinger og slipte opp huden min og lot ikke meg selv sove, eller være våken, alt ettersom. Jeg gjemte meg i den kalde kjellerleiligheten min med gamle sjal foran vinduene så ingen lys slapp inn. Jeg lærte meg hvordan å gå dagevis uten mat og jeg lærte hvordan å kamuflere depresjon med en forkjølelse når jeg for en gangs skyld møtte opp på sosiale sammenkomster.

Det er et år siden, og nå er jeg kald på føttene. Og jeg varmer de fremdeles ikke, fordi jeg vet innerst inne at jeg savner den tiden hvor kroppen min var frosset, og jeg prøver å bevare litt av det, selv om den kalde tiden var den verste i mitt liv. Jeg savner kulden. Så sokkene blir liggende i boksen og jeg lar tærne rulle over flisgulvet litt til.

1 kommentar

  1. pedro · 29. mars 2016

    hei!

    takk for fin tekst; synes den presenterer de tre tidsstadiene i de tre avsnittene veldig fint. 1. avsnitt er et NÅ, så kommer et FØR, før vi returnerer til NÅ, men med ekstra kunnskap, så si, siden vi nå har fått vite om de fortidige hendelsene i avsnitt 2. Det som stilsynelatende virker troskyldig i 1. avsnitt får med ett en hel annerledes kraft når man ser det i retrospekt, i lys av depresjonen og tilbaketrekningen. veldig fint. en liten ting, bare: se på denne;

    Før pleide jeg å gjøre alt for å torturere meg selv. Lå i timevis i forvridde stillinger og slipte opp huden min og lot ikke meg selv sove, eller være våken, alt ettersom.

    her vil jeg at du skal legge merke til to ting. det finnes en klisjé i skrivefaget som sier SHOW NOT TELL, og det betyr at man skal vise frem noe i stedet for å fortelle at det skjer. dette er selvsagt en regel med massevis av unntak, så ikke ta den altfor alvorlig, men jeg tenkte jeg skulle nevne den siden disse setningene dine fikk meg til å tenke på det.

    her forteller du: Før pleide jeg å gjøre alt for å torturere meg selv.

    og her viser du det du har fortalt: Lå i timevis i forvridde stillinger og slipte opp huden min og lot ikke meg selv sove, eller være våken, alt ettersom.

    i sånne tilfeller ville jeg ha sett om det gikk an å stryke det fortellende leddet; når du viser det får det større kraft og setter seg som bilder i hodet på leseren.

    alt godt fra pedro

Legg igjen en kommentar