Skog på skjerm

av den 19. april 2016

Jeg tror på det de sier
når de ikke snakker om
seg selv i rom
eller meg i tid
men dem i morgentimene

Setninger med få
personlige pronomen
bare naturens

eiker
steinrøyser
lyng
vannfall
kjenn et gresstrå mellom fingrene og en stein på panna
sildrer

jeg renner tilbake
til minuttets siste oppdatering

Enslig øyeblikk

av den 19. april 2016

Enser
eterisk
dreining

Vidt
gaper
hvelving

Dråpene
løsner
daler

Klekker
kveldens
klake…

Tidevannet

av den 19. april 2016

Hun flyter gjennom dagene. Ser seg ikke tilbake lenger, heller ikke fremover. Svømmer rundt i nået. Hvorfor se tilbake, hvorfor se fremover, når det er ingen som venter? Når det er ingenting igjen. Hvem er det da å se etter? Hva? Hun vil snu og dra tilbake. Tilbake i tiden. Tenner en gnist i henne å håpe: kanskje han vil bli denne gangen?

Svik. En klisje. Tidenes klisje. Personen som står deg nærmest. Ønsketenking. Har han noen gang vært der? Tomme ord uten handling. Hva hjelper det vell med drømmer, når du trenger nærhet? Kjærligheten funker ikke sånn, du må være til stede. Vet han ikke det? Selvfølgelig vet han det. Hvordan kan hun da fortsette å lengte etter han? Han som er utenfor rekkevidde. Hvordan kan hun elske han som forlot henne?

Venter. Ventetiden er et hav. Havet tar ingen ende, for hun vet, bak horisonten varer det enda lengre. Strekker seg på tærne, prøver å se over horisonten. Kanskje, kanskje i dag vil være dagen. Dagen hun har ventet på så altfor lenge – dagen han vil ta kontakt. Komme tilbake, løfte henne opp og bære henne bort fra alle bekymringer. Hun trenger det. Trenger han. Hvorfor kommer han ikke?

Hun flyter gjennom dagene. Alt er uklart. Uvisst. Hun er ute i åpent farvann. Flytende i en badering merker hun hver bølge som et slag mot magen. Hvert slag fører henne under overflaten. Hun klarer så vidt å kave seg opp før et nytt slag fører henne under. Under overflaten kan tankene flyte fritt, som en stim kretser de rundt hodet hennes. Gir henne aldri fred. Bølgene kaster henne rundt, fører henne i ulike retninger, helt til hun mister all kontroll. Hun trenger en som kan stake ut kursen for henne, kursen hjem. Om han bare ikke hadde dratt fra henne, da hadde hun aldri havnet her. Hvorfor? Han er den eneste å klandre, men hun klarer det ikke. Vil det kanskje ikke heller. Det er liksom et bånd mellom de to, det burde i hvert fall det, og et slikt bånd går ikke så lett i stykker. Hadde han klart det likevel?

Ansiktene uten navn. Hun ser vekk, vil ikke møte blikket deres. Trenger ikke se på dem engang, kjenner bekymringen i øynene deres der de betrakter henne. Hun prøver å løpe vekk, men å løpe under vann er som å flakse med armene for å fly. Og hva er vitsen? Uansett hvor hun går møter hun alle slags nye ansikter, bare ikke det ene hun håper å se igjen. ”Vi vil bare hjelpe deg”, de bekymrede minene prøver seg på smil. Hvordan kan hun stole på dem? Den som sto henne nærmest, som var en del av henne, forlot henne jo! Om hun ikke kan stole på han, hvem kan hun stole på da?

Sluttet å lære navnene på de nye ansiktene, det ble for mange av dem til slutt. For mange endringer av kursen. hun kaller dem bare det samme. For mange bølgeslag vekk fra begynnelsen. Snurret rundt seg selv til hun ikke viste hvilken retning hun kom fra. Nekter å kalle dem det de ønsker: mamma, pappa. Det finnes bare et par foreldre, mamma finnes ikke lenger, også var det han da. Begynner å lure, kommer han noen gang for å hente henne?

Plutselig en dag var han ikke der lenger. Det gikk dager, uker. Hun kunne ikke ta vare på seg selv. Noen oppdaget det, vet ikke hvem, skolen kanskje? Så var det gjort, strømmen tok tak i henne, og det er den hun har blitt dratt med siden. Hun er fortsatt redd – tenk om han kom tilbake etter hun var blitt dratt med strømmen?

Hun flyter gjennom dagene. Ser seg ikke tilbake lenger, heller ikke fremover. Svømmer rundt i nået. Hvorfor se tilbake, hvorfor se fremover, når det er ingen som venter? Det er ingenting igjen. Hvem er det da å se etter? Hva? Hun vil ikke lenger snu, og dra tilbake. Gnisten i henne er slukket, og med ett vet hun det. Hun gir slipp på det siste navnet hun kjenner, for pappa kommer ikke tilbake.

Første kysset en gang til

av den 14. april 2016

Jeg har munnen full av fluer når jeg forsøker å snakke med deg

Ordene flykter en helt annen vei uten å engang forklare seg

hvordan en setning kan løses opp av seg selv

og drukne i sin egen poengløse elv

Så du sender over noe mer enn et hint

det går fint for jeg får ikke til å forstå

at vi to er sammen når ut av huset vi går

Drunk in love, du gjør meg så sinnsykt beruset

Svinger rett rundt ved første hjørnet vi når

og du tar tak i meg med klørne ute

Da stillheten faller søker jeg ditt blikk

Du spør meg hva som skjedde

og hvorfor ting gikk som de gikk

Jeg skjønner at vi er tilbake på rett vei

når du sier at du vil også ha meg

Dragsuget trekker meg inn og jeg vil ha mer

Husker ikke hvordan vi to havnet her,

men glemmer nokk aldri at jeg endelig er.

Lever fryktløst mellom drømmer når jeg til slutt forteller

at du er den jenten jeg aldri klarte å glemme

Vi var på et sted der ingen hørte hjemme,

men gamle følelser er ikke lengre de samme

der du sitter så stolt på mitt fang og ser ned

Vi gjemmer oss dypt inne i mørket et sted,

med øyner som gløder slik hvite flammer gjør

Du stiller neste spørsmål før jeg engang tør å innse

at jeg svarer deg med slik en ærlig arroganse.

Jeg har forelsket meg i en modnet romanse

Mister kontakten med bakken som trykker

Går full sirkel i trappen som rev oss i stykker

Og jeg som trodde vi for lengst var gått oss vill

Forsvinner sammen inn i den herligste transe

når vi tar første kysset en gang til

Regressio (red.)

av den 12. april 2016

Jeg drømmer
om å kunne stoppe
skuddene,
sende dem tilbake
inn i pistolhylsene,
regredere,
fornekte pistolkulene tilbake, og jeg
vrir og vrir på klokka mi,

skru tida tilbake,
redde deg hundre ganger,
holde deg hundre ganger,
miste deg tre ganger så mange,

kjøtt, blod, dump lyd,
lukten av våt jord
under
føtter,
mister festet,
tyngdekraften treffer,
forlater,
forlater ikke,
hodet halvveis
– på en stein,
Verden åpner seg,
hjernemasse til syne,
forsvar gjennomboret,

likevel bevis på liv,
jeg returnerer hjerne
-og drømmer
til guttens skalle

for alltid
skal jeg ta tilbake hodet,
forspilt blod,
massen
som er din –
skadet hud,
blir ren igjen
forsvinner arr
ikke,
bleket av solen
skal vi ta alt
som er mistet

tilbake

alt er så midlertidig

av den 12. april 2016

tre meter under bakken, en hvit kiste
nekter å lukke øynene, reversere
forråtnelsesprosessen, gi huden tilbake
til knoklene,

bli menneske igjen

Stillstand {3}

av den 7. april 2016

Bygningenes tomhet, fulle av selvmotsigelser, vegger
fulle av liv, eller, det som skulle ha blitt, eller det
livet har gitt, og stjålet, livstyvene gir aldri tilbake
det de har tatt.

Du glemmer ikke, hvite blomster, sykehusdører.

Stillstand {2}

av den 7. april 2016

Jeg er like stille som plommetreet i hagen,
ryggen inntil stammen, mønster i genseren,
merker etter ruheten mot tynn bomull, beskyttelse
mot hudens angst.

Uten tittel

av den 7. april 2016

Det var ikke rommet i seg selv som fikk magen min til å vrenge seg. For hvem føler vel trang til å kaste opp av å se en helt ordinær IKEA sofa? Nei, det var ikke rommet, men alt som hadde utspilt seg her. Så mange kvelder hadde jeg sittet i den vinduskarmen, i gjenskinn av skrivebordlampen som ikke lenger stod der. Den som knust da raseriet tok overhånd. Den du sa du skulle kjøpe ny av – for vi vet begge to at det var din feil.

Jeg snudde meg og måtte bite tennene sammen for å ikke bryte i gråt da jeg så at du kom inn. Hvordan kan du se på en person og føle alt, men samtidig ingenting? For det var egentlig du som var dette rommet. Du var gleden, sorgen og smerten som hadde utspilt seg her mellom disse fire veggene. Døren som hadde betydd både velkommen og farvel. Taklampen som gjorde dag til natt, og hyllen som oppbevarte alt fra gamle leksikon til fotoalbumene våre.

Alt var der. Akkurat som før.

Likevel var ingenting det samme lenger.

hvor er vi fra,

av den 6. april 2016

trærne, jordsmonnet, skyene former seg
til det jeg vil se, hvor er vi fra,
blåmeisene, vi blir ikke gamle,
aldri voksne minutter, vokse opp
og hogge ned alt

vi ikke liker

hvor er vi fra, brosteinsgatene, forvitrende murpuss,
husene eldes, vi river oss ned,
hvor er vi fra, det å være aldringsprosessen,

forfalle

når vi egentlig alltid har forfalt

12