Axella

av den 3. april 2016

Kapittel 1

Svart. Det var alt jeg så. Mørke. Det var helt stille. Jeg prøvde å bevege meg, men det gikk ikke. Det var som om noe holdt meg fast. Jeg merket at jeg hadde hendene bak på ryggen. Øyelokkene mine føltes tunge, men jeg klarte akkurat å åpne de. Jeg satt oppover en vegg i et helt hvit rom. Både veggene og gulvet var hardt, som betong. Det var ingen vinduer i rommet, bare en ståldør. Det var to stoler og et bord i rommet, også hvite. Jeg la også merke til et overvåkningskamera som hang oppunder taket ved døren. Av en eller annen grunn fikk jeg en deja vu følelse. Jeg prøvde å tenke tilbake til hvordan jeg kom hit, og det var da det gikk opp for meg at jeg ikke husket noen ting. Jeg begynte å få panikk, men jeg kunne fortsatt ikke bevege meg. Da hørte jeg skritt utenfor og piping. Sannsynligvis en kode som ble slått inn for i det neste øyeblikket gikk døren opp. To menn i grønne uniformer kom inn i rommet etterfulgt av en høy mann i svart dress. Mannen i dress hadde svart hår og et strengt blikk. Han så ut som om han var rundt 20årene. Det var noe med han som gjorde meg uvel. Mennene i uniformer kom mot meg. Jeg ble nervøs da jeg så at de begge hadde pistoler i beltet. De tok hardt tak i armene mine og løftet meg opp som om jeg ikke var tyngre enn en fjær. Det var da jeg kjente at det verket i hodet. De bar meg bort til stolen. Mannen i dress satte seg ned på stolen på andre siden av bordet.

«Okay», sa mannen i dressen og prøvde seg på et smil, men det så mer ut som en grimase. «Jeg er General Jespersen. Og hvem er så du?», sa han med en mild stemme. Nervøs for at jeg ikke kom til å klare å snakke åpnet jeg munnen for å svare. «Jeg vet ikke», sa jeg så lavt at jeg nesten ikke kunne høre det selv. Smilet til General Jespersen forsvant og han stirret irritert på meg. «Hør her, vi vet om labben og om hva dere holdt på med, så det er ingen grunn til å late som», sa han høyt. «Bare gi opp og fortell oss hvor forskeren er». Jeg så forvirret på han mens jeg prøvde å huske hva som hadde skjedd, men jeg kunne ikke huske noe. «Labben? Forskeren? Hva er det du snakker om?». Jeg begynte å bli skikkelig redd. Ansiktet til Generalen ble rødt og han reiste seg så fort at stolen veltet Han slo hendene på bordet. «Jeg har hatt nok av dette», sa han med en høy stemme, nesten skrikende. «Hvis du fortsetter å beskytte han på denne måten vil du bli straffet for alt sammen!». «Jeg vet ikke hvilket forhold du tror du hadde til han, men han bare brukte deg.» «Jeg vet ingenting», sa jeg høyere enn forrige gang. Jeg kjente sinnet bygget seg opp inni meg. Vaktene som stod ved sien av meg tok begge hendene på pistolene klare hvis det skjedde noe. «Jeg husker ingenting. Ikke hva jeg har gjort, hvordan jeg kom hit eller hvem jeg er!». Sa jeg enda høyere.

Jeg stirret hardt på han. Sint fordi han ikke ville høre på meg. Generalen begynte å smile igjen, men denne gangen var det annerledes. Det virket som om han begynte å kose seg. Jeg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen. «Greit, hvis det er slik du vil ha det», sa han med en skremmende glad stemme. Han nikket til vaktene og de forlot rommet. Han fulgte etter bort til døren, også lukket han den og låste den. Så tok han opp en kniv. Han så opp mot overvåkningskameraet og kuttet over ledningene. Jeg kjente det knøt seg i magen.

Han pekte kniven i min retning og kom smilende mot meg. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kunne bare sitte der vente på at han kom nærmere og nærmere. Jeg hørte løpende skritt utenfor og banking på døren. Jeg kjente jeg fikk panikk og stirret skremt på generalen. «Du har vist skjønt det. Jeg er ikke general Jespersen», han smilte mens han sa dette. «Hvem … Hvem er du», fikk jeg frem. «Det er ikke viktig», sa han. «Det er ikke som om du kommer til å leve lenge nok til å huske meg uansett», sa han og lo. Jeg reiste meg og stolen falt. Jeg klarte så vidt å holde meg på bena. Han så rolig og avslappet ut mens han kom gående mot meg med kniven hevet. «Men du kan jo få vite hva du heter», sa han med et stort smil om munnen. Jeg stirret forvirret på han mens jeg rygget for å komme meg vek fra han. Etter et par skritt krasjet jeg i veggen. «Axella», sa han. Jeg kjente at hodet mitt verket enda mer. «Den eneste som kunne gjennomføre planen, og den eneste som kunne ødelegge den». Axella. Jeg kjente igjen det navnet. Det er meg.

«Hvilen plan?» spurte jeg i håp om å oppholde han litt lenger. «Det trenger du ikke å bry det lille hodet ditt om», svarte han. Hadde han gjennomskuet meg? «Men hvis jeg skal dø så hadde det vert greit å vite hvorfor», sa jeg i håp om at han ikke hadde. Nå smilte han enda bredere, «Jeg har jo sagt det. Du er den eneste som kan ødelegge for oss». Han stod rett foran meg. Han løftet kniven, «vi ses i helvte». Akkurat når han sa det smalt døren opp og jeg hørte to skudd. Vettskremt lukket jeg øynene og snudde meg. Da kjente jeg noe tungt komme ned på meg og jeg datt ned på kne. Jeg kjente en intens smerte i høyre armen min. da jeg åpnet øynene så jeg at mannen i dress hadde falt oppå meg og at kniven hadde kuttet meg i armen.

Da ble han løftet vekk og jeg så at flere vakter var kommet inn i rommet. Da kom en fyr bort til meg. Han så ut som om han 16-17 år gammel og hadde brunt hår. Han hadde på seg en svart åpen dress og en hvit shorte. Han var utrolig pen. Han så på meg med bekymringsfulle blå øyne. «Går det bra?», spurte han. «J … Jeg tror det», svarte jeg mens jeg kjente at blodet rand nedover armen min. Han hjalp meg opp og knøt opp tauet som holdt hendene mine sammen. Mennene i uniform begynte å hviske til hverandre. Det var tydelig vis ikke lurt av han, for flere av soldatene tok til våpnene sine. Uten å bry seg tok han frem hånden sin og sa «kom, så skal jeg hjelpe deg». Mens han sa dette smilte han til meg. Jeg fikk en helt annen følelse enn når general Jesper eller hvem han nå var smilte til meg. Jeg fikk en følelse av trygghet. Jeg tok forsiktig frem hånden min og grep hans. Han hjalp meg opp og førte meg ut av rommet. Fortsatt med min hånd i hans. Vi gikk nedover en gang og rundt flere hjørner en jeg kunne telle. Etter noen minutter kom vi til en hvit dør. Han banket på tre ganger før han gikk inn.

Vi gikk inn i et lite hvit rom. Det hadde flere vinduer og tre sykehussenger. Det var et veldig lyst rom siden det hadde mange vinduer. Det så ut som et lite sykehus. En mann snudde seg og kom mot oss. Han hadde kort blondt hår og et stort smil. Han hadde på seg en legefrakk. «Ah, Markus. Så hyggelig å se deg igjen», sa han med en glad stemme. Da så han på meg. «Og hvem er denne vakre unge damen du har med deg?», sa han og smilte litt ekstra når han så at vi holdt hender. Han som tydeligvis het Markus slapp hånden min og forklarte «dette er hun vi reddet fra labben». Han så på meg. «Ja, og har denne unge damen et navn?» spurte mannen i legefrakken. «Ehm, ja selvfølgelig har hun det. Ikke sant?» sa Markus. «Haha, vet du ikke hva hun heter», mannen i legefrakken brøt ut i latter. «Jaja, kjempemorsomt», sa Markus «kan du ikke se at hun er skadet. Kan du ikke hjelpe noen i stillhet for en gangs skyld?». Når han var ferdig å le sto han opp strakt som om ingenting hadde skjedd. Han gikk litt nærmere meg og undersøkte armen min. «Det er ikke så dypt, så du trenger ikke å sy», sa han oppmuntrende og smilte til meg.

Han førte meg bort til en stol og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ned. Markus fulgte etter og stod ved siden av mannen i legefrakk mens han renset såret mitt. «Jeg er Dr.Jones forresten», sa han, «og hvem er du?» «Jeg tror jeg heter Axella». «Tror?» spurte Dr.Jones. «Hva mener du med tror?» «Vel», så skulle jeg til å forklare han hele situasjonen men akkurat da kom en mann brasende inn døren. Han var høy, og hadde mørkt langt hår som han hadde i en liten hestehale. Han hadde litt skjegg og han hadde på seg en svart bukse og en shorte. «Der er dere», sa han sint og så på både Markus og meg. «Du kan ikke bare ta en mistenkt med deg hvor du vil», sa han og så på Markus. En mistenkt? Hva er det jeg har gjort? Hvem er jeg?

Bak han kom flere folk inn. De så ut som om de var på samme alder som Markus. Han ene hadde kort blondt hår og hadde på deg dongeribukse og en t-shorte og hadde blondt hår. Likheten mellom han og Dr.Jones var helt utrolig. Han kunne ha vært sønnen hans. Han andre hadde brunt hår og hadde på seg en grå dress. Det så ut som om han kom rett fra en dressmann-reklame. Han siste hadde på seg en lab frakk og briller, han hadde kort rødaktig hår. Han så skikkelig smart ut. «Er dette mistenkte?», spurte mini-Jones. «Hvordan kunne hun være interessert i forskeren?» «Kanskje hun foretrekker smarte menn», sa han med brillene. «Kanskje, men er han ikke litt for gammel for henne?» spurte dressmann-fyren. «Jeg mener hun ser slik ut, hun kunne ha scoret noen bedre enn han», sa han mens han smilte lurt til meg.

«Hva er det dere snakker om», spurte jeg. Alle stirret spørrende på meg. «Hva er det vi snakker om?», spurte mini-Jones. «Det som skjedde på labben. Eksplosjonen.» Eksplosjon? Nå skjønte jeg i vert fall ingenting. De må ha sett at jeg ikke hadde noen anelse på hva som skjedde for Markus spurte bekymret «du husker ingenting gjør du?». Jeg ristet på hodet. «Dette er en spøk ikke sant?» sa mannen med hestehalen oppgitt. «Hun kan ikke bare glemme alt når de blir tatt for det». «Faktisk så kan hun det», sa han med brillene. Alle snudde seg spørrende og så på han. «Det kalles retrograd amnesi. Da har man ikke minne om hva som har skjedd før hendelsen. Det kan ha oppstått på grunn av eksplosjonen». Alle vendte blikkene tilbake til meg.

Han med hestehalen slapp ut et lite sukk. «Okay, men er det ingen måte hun kan få de tilbake på?» Dr.Jones så på han. «Amnesi kan variere om jeg husker rett. Det kan være kortvarig eller langvarig, hvor lenge det varer kan variere fra person til person». Han var ferdig med å rense såret, etter som han hadde jobbet mens alle snakket, og gikk og hentet bandasjer til å dekke det til med. Han med hestehalen begynte å trave rundt i rommet. Det så ut som om han tenkte veldig. «Men kan ikke minnene komme tilbake hvis man ser noe fra fortiden?» spurte Markus. «Jo, i de fleste tilfeller. Men det er ikke sikkert det vil virke» sa han med brillene. «Men det er jo vært et forsøk», sa dressmann-fyren og smilte til meg. Jeg ble litt urolig er jeg satt. Hva kom til å skje med meg? Jeg var skikkelig forvirret. Hodet mitt var nesten helt fult, og alt jeg husket hadde skjedd for et kvarter siden. «Greit», sa han med hestehalen, «noen bør ta henne med tilbake til åstedet slik at hun kan få sjansen til å huske noe. Ta henne med til en av labbene våre også, kanskje det vil virke også. Hmmm … Markus, du får hovedansvaret». Markus nikket som om dette ikke var noe stort. «Dere andre får hjelpe han, husk at vi trenger at minnet hennes kommer tilbake så fort som mulig», sa han strengt. De andre nikket og han forlot rommet.

Dressmann-fyren var den første til å reagere. «Jeg er Luke forresten.», sa han og kom mot meg. Han tok den friske hånden min og skulle til å kysse den, men Markus stoppet han. «Hey! Hva tror du at du gjør?». «Oi, noen er sjalu», sa Luke ertende. «Hva?» sa Markus «d.det er ikke slik». Dr. Jones begynte å le. «Haha, det er kjekt å være ung», sa han og gikk. Vi så alle spørrende etter han og jeg kjente jeg begynte å smile. «Så hva gjør vi nå?» spurte mini-Jones og så på de andre. «Jeg er Alexander, men bare kall meg Alex, og dette», sa han og holdt en hånd mot mini-Jones, «er Jonas». «Hyggelig å møte dere», sa jeg. De så på meg som om de ventet på noe mer. «Axella», sa Markus, «tror hun». «Hvordan kan du ikke … å vent», sa Jonas. «Idiot», sa Alex lavt, men høyt nok til at alle kunne høre det. Alex og Jonas stirret stygt på hverandre.

Magen min begynte å rumle og alle snudde seg mot meg. Det var da jeg kjente at jeg var sulten. «Sulten?» spurte Markus. Jeg nikket. «Vel, hva venter vi på?» spurte Luke litt ertende og begynte å gå. De andre fulgte etter hen som om det var en selvfølge. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men Markus så at jeg var i tvil og strak hånden sin fram mot meg. «Skal vi gå?» spurte han. Jeg tok hånden hans. «Hvor er det vi skal?» spurte jeg og så opp på Markus. «Til kantinen. Klokken er rundt ett så det er til for lunch» svarte han med et fornøyd smil. Jeg nikket også fulgte vi etter de andre ut døren.

Legg igjen en kommentar