relativitetsteorien

av den 6. april 2016

deadline piner meg. jeg burde ha et eller mener en littærer idé og den eneste jeg sitter inne med nå går ut på å invitere alle mine elskere eller drøye betattheter til mitt hjem og

drepe de

eller, få de til å drepe hverandre

inspirasjonen kan jeg hente hos min fabelaktige mor, kanskje enda lekrere mormor – knuse hele spritkjelleren til morfar – er det rart hun aldri slenger fraser som akk, synd ikke Arne får med seg dette – ånei det skjer ikke, og for en grunn
misforstå meg riktig, jeg tror virkelig hun elsket ham. i tide- og utide.

men jeg har, spesielt én jeg er drittlei akkurat nå, eller ikke egentlig lei hans prekære personlighet, men hans tåpelige handling – haha! de er redd meg – må de jo være JÆVLA FEIGINGER en jente ville aldri gjort noe lignende, nei, ikke min jente, ingen av mine jenter, de er faen meg for tøff i trynet til det. og ville jeg? selvsagt ikke, jeg ville ignorert dritten og spasert (konsekvent) forbi, jeg ville ALDRI SNUDD MEG TILBAKE som den taperen, den jævla KUNSTNEREN ANER HAN hva kunst går ut på! åh!, kunsten å late som! det er den kunsten han kan, akk hvorfor har jeg ikke innsett dette funnet før nå – hvilken oppdagelse! han sa, han sa han studerer teknikker, gid jeg kunne fått pirket på hans UDUGELIGE teknikker, jeg ville finpusset ham, de – de der teknikkene, jeg ville raspet over ham med platen i min munn og flådd han med tannstein. det har jeg i massevis JEG ER VILLIG TIL Å DELE – JEG ER VILLIG TIL Å GI AV MEG SELV – jeg ville snudd hele dritten, altså pikken oppned og latet som at jeg misforstod mer enn hva han kunne erkjenne å ha forstått gjennom vårt – relativt- kortvarige forhold – jeg ville LATET som at jeg ikke KUNNE teknikken – å runke – å suge på – å sitte på, jeg ville kastrert han i det øyeblikket han ynket seg eller VÅGET å dra gjennom mitt lekre hår, og jeg ville ynket  hans navn – sett inn navn her – høyere og høyere til jeg tilslutt SKREK det ut, bet ham til blods og rev av meg mitt hår i takt med bittene, jeg ville revet av meg negler og tygget ihjel min tynneste hud og jeg ville skreket og grått og avsluttet i et krakilsk LATTERANFALL så til og med de narkomane nede i bakkegaten ville fått noe annet enn seg selv å tenke på å hvilken fryd, jeg ville tatt salto ut det lille vinduet hans og latt ham for engangsskyld forestille seg MITT liv passere i revy kanskje han DA ville skreket mitt navn høyt, for første gang uttalt de tre utilregnelige bokstavene, de tre bokstavene som visst må gi ham spasmer i det minste må han tro eller bekymre seg for artikulasjonsforstyrrelser og strupekreft idét han UTTALER mitt navn for det har ALDRI SKJEDD FØR – ikke før den dagen mørket blir blendende lys, så lyst at han blir døv i øyne og blind i munnen DA KAN HAN SNU SEG BORT OG JEG VILLE IKKE ENGANG FØLE DET PÅ KRÅPPEN

4 kommentarer

  1. pedro · 13. april 2016

    det er, som alltid, befriende å lese tekstene dine; rytmen, hastigheten og energien har jeg allerede mange ganger pekt på som en stor styrke. jeg liker måten du tenker på, hvordan setningene nesten manisk følger måten mennesket tenker på; fort og innforstått og noe usammenhengende (i alle fall kan det virke slik på utenforstående). du har jo også signalisert at det er slik du liker å skrive; ikke å sensurere deg selv, men bare kjøre på og kaste språket ut med kraft og raseri. jeg synes det funker veldig bra for deg, som sagt, og tenker at det må du bare fortsette å gjøre, for inni alt dette som kan virke kaotisk og rotete, finnes også veldig mange fine setninger og betraktninger som vitner om et skarpt blikk. kjør på, og når du vil ha noen tips til hvordan tekstene kan redigeres (om det er et mål), så kan du si ifra om det. lykke til!

    p

  2. stolpaadinmor · 17. april 2016

    tror liksom så lite på at, liksom noen andre enn JEG egentlig kan forstå det jeg skriver, vet ikke om jeg er bedøvet av arroganse men likevel en ærlig sak (minner meg forresten litt om å påstå at INGEN HER FORSTÅR MEG i et rom fylt av sånn type ti-femten mennsker som er dine nærmeste og tro og føle at du er helt aleine med dine egne tanker ingen noen sinne har berørt eller følt før eller sammen med deg, tro du er aleine i alt du gjør og der sitter de, om så kanskje bare én, og føler deg – vet ikke om jeg undervurderer disse mennskene – jeg vil ikke sykeliggjøre denne vanskeligheten, men jeg erkjenner at den er til stede i mitt hode)

    når på en måte ikke alltid INN føler jeg, til å bli forstått (å bli misforstått er mad nedsig, men i tekstene mine tillater jeg det, kaoset, stresset, lydene, klamre seg fast til det toget som bare går og går og du henger etter en bøyle på taket under turbulens og iskald vind, det er vakkert, d er helt gREIT å slippe taket, å bli slengt av og ikke forstå), orker ikke forsøke det heller, hvorfor skulle jeg – å skulle skrive for at min familie (den vanskelige gruppen) liksom skal skjønne hva jeg preiker om, hva jeg holder på med, jeg kan ikke skrive for DE(!!) jeg synes tekstene ofte er vanskelige, vanskelig å presentere og kan ikke forsvare dem på en annen måte enn å si at jeg spyr ut galle og vodka – irrversible og/eller dør ut, eller!, tar form til noe annet, en ny flaske sprit for eksempel, en ny lever, friskt vann – jeg skriver jo ikke for eller til andre, vil ikke sette verk i bås, føler at ordene som smeltes sammen eller suser usammenhengende rundt omkring på et papir kun er der for mitt eget hode, holder varmt om meg, konstruert som et resultat av historier, mine ting. derfor blir jeg sykt fin i hodet når jeg leser det du skriver – konstruktivt så vel, hvor du gir uttrykk for å ha FORSTÅTT eller – seff, nesten enda morsomme, ikke forstår det jeg skriver, men å BLI forstått føles så fuckins avkledd. svevende. det er dritfett. jeg er evig takknemlig for dette konseptet, for at ingen søker å begrense den friheten, for at du forstår hva jeg gjør. takk pedro, evig oppsig!

  3. pedro · 18. april 2016

    jeg har alltid forsøkt å ikke være så kategorisk på dette med «å forstå» eller ikke; saærlig når det ghjelder skriving vet jeg at man ikke skal tenke for mye på hva og hvaordan ting kommer ut; litt av peonget er nettopp å være helt fri og avslappet og intens og skarp, slik at man da kan få øye på det som er på innsiden av oss selv, det som er en slags indre billedlighet som vi kan øse av når vi skriver. dessuten; vi er jo alene i hodene våre, og den følelsen av alenehet som du skriver om, den er nok ganske vanlig; og kanskje nettopp derfor tenker jeg at skrivingen er en sånn kompis som går ved siden av deg og driter litt i om han «skjønner deg» eller ikke. så kjør på, sier nå jeg, om du fortsetter å skrive (og det håper jeg du gjør), kommer du etterhvert til å begynne å fatte interesse for all slags skit som har med skriving å gjøre, og det er viktig for meg å understreke at den typen kunnskap IKKE PÅ NOEN MÅTE vil ødelegge noe av det umiddelbare og råe som du har i skrivingen din.

    legger ved et fint sitat her, av Roberto Bolaño:

    Min fotballkarriere ble aldri helt forstått, verken av tilskuerne eller av mine lagkamerater. Jeg syntes alltid det var mer interessant å score selvmål enn mål. Et mål – med mindre du heter Pelé eller Didí eller Garrincha – er noe fremragende vulgært og fryktelig uhøflig mot det andre lagets målmann, som du ikke kjenner og som ikke har gjort deg noen ting. Et selvmål derimot, er en uavhengighetserklæring. Du gjør det klart for kameratene dine – og for publikum – at ditt spill er et annet.

  4. stolpaadinmor · 21. april 2016

    on POINT.!yes!! alene i hodet. også gliset dåe, tjommi under skrivingen, som e med på alt. brilliant sitat. henger det inn i hodet.

    takk p

Legg igjen en kommentar