Tidevannet

av den 19. april 2016

Hun flyter gjennom dagene. Ser seg ikke tilbake lenger, heller ikke fremover. Svømmer rundt i nået. Hvorfor se tilbake, hvorfor se fremover, når det er ingen som venter? Når det er ingenting igjen. Hvem er det da å se etter? Hva? Hun vil snu og dra tilbake. Tilbake i tiden. Tenner en gnist i henne å håpe: kanskje han vil bli denne gangen?

Svik. En klisje. Tidenes klisje. Personen som står deg nærmest. Ønsketenking. Har han noen gang vært der? Tomme ord uten handling. Hva hjelper det vell med drømmer, når du trenger nærhet? Kjærligheten funker ikke sånn, du må være til stede. Vet han ikke det? Selvfølgelig vet han det. Hvordan kan hun da fortsette å lengte etter han? Han som er utenfor rekkevidde. Hvordan kan hun elske han som forlot henne?

Venter. Ventetiden er et hav. Havet tar ingen ende, for hun vet, bak horisonten varer det enda lengre. Strekker seg på tærne, prøver å se over horisonten. Kanskje, kanskje i dag vil være dagen. Dagen hun har ventet på så altfor lenge – dagen han vil ta kontakt. Komme tilbake, løfte henne opp og bære henne bort fra alle bekymringer. Hun trenger det. Trenger han. Hvorfor kommer han ikke?

Hun flyter gjennom dagene. Alt er uklart. Uvisst. Hun er ute i åpent farvann. Flytende i en badering merker hun hver bølge som et slag mot magen. Hvert slag fører henne under overflaten. Hun klarer så vidt å kave seg opp før et nytt slag fører henne under. Under overflaten kan tankene flyte fritt, som en stim kretser de rundt hodet hennes. Gir henne aldri fred. Bølgene kaster henne rundt, fører henne i ulike retninger, helt til hun mister all kontroll. Hun trenger en som kan stake ut kursen for henne, kursen hjem. Om han bare ikke hadde dratt fra henne, da hadde hun aldri havnet her. Hvorfor? Han er den eneste å klandre, men hun klarer det ikke. Vil det kanskje ikke heller. Det er liksom et bånd mellom de to, det burde i hvert fall det, og et slikt bånd går ikke så lett i stykker. Hadde han klart det likevel?

Ansiktene uten navn. Hun ser vekk, vil ikke møte blikket deres. Trenger ikke se på dem engang, kjenner bekymringen i øynene deres der de betrakter henne. Hun prøver å løpe vekk, men å løpe under vann er som å flakse med armene for å fly. Og hva er vitsen? Uansett hvor hun går møter hun alle slags nye ansikter, bare ikke det ene hun håper å se igjen. ”Vi vil bare hjelpe deg”, de bekymrede minene prøver seg på smil. Hvordan kan hun stole på dem? Den som sto henne nærmest, som var en del av henne, forlot henne jo! Om hun ikke kan stole på han, hvem kan hun stole på da?

Sluttet å lære navnene på de nye ansiktene, det ble for mange av dem til slutt. For mange endringer av kursen. hun kaller dem bare det samme. For mange bølgeslag vekk fra begynnelsen. Snurret rundt seg selv til hun ikke viste hvilken retning hun kom fra. Nekter å kalle dem det de ønsker: mamma, pappa. Det finnes bare et par foreldre, mamma finnes ikke lenger, også var det han da. Begynner å lure, kommer han noen gang for å hente henne?

Plutselig en dag var han ikke der lenger. Det gikk dager, uker. Hun kunne ikke ta vare på seg selv. Noen oppdaget det, vet ikke hvem, skolen kanskje? Så var det gjort, strømmen tok tak i henne, og det er den hun har blitt dratt med siden. Hun er fortsatt redd – tenk om han kom tilbake etter hun var blitt dratt med strømmen?

Hun flyter gjennom dagene. Ser seg ikke tilbake lenger, heller ikke fremover. Svømmer rundt i nået. Hvorfor se tilbake, hvorfor se fremover, når det er ingen som venter? Det er ingenting igjen. Hvem er det da å se etter? Hva? Hun vil ikke lenger snu, og dra tilbake. Gnisten i henne er slukket, og med ett vet hun det. Hun gir slipp på det siste navnet hun kjenner, for pappa kommer ikke tilbake.

3 kommentarer

  1. elinelundfj · 20. april 2016

    å, jeg liker at hun flyter rundt i en badering, slaget mot magen; det er fint bilde på ensomhet, det å være helt alene. og den bitterheten som skrives frem i sjette avsnitt, hvor hun slutter å lære navn, at hun kaller dem det samme – veldig bra! det er en interessant tankerekke. men jeg ville kanskje forsøkt å snevre inn tankesprangene litt, kanskje peke på en mer konkret hendelse eller stemning eller øyeblikk, som kan si noe mer om situasjonen? men for noen fine bilder og refleksjoner, de gjør meg nysgjerrig. det er en slags uro som driver teksten videre, det fungerer godt.

    eline

    • lucia · 3. mai 2016

      Tusen takk for fine ord og tilbakemelding! Å lage en stemning, en følelse, ved hjelp av språklige virkemidler er det jeg alltid prøver å få til, så er så glad om jeg klarte å gi deg en viss nysgjerrighet! Tror jeg skjønner hva du mener: Jeg burde gi mer konkrete hint og innblikk i situasjonen siden teksten blir litt for uklart helt til den til slutt blir veldig brå? Og om jeg hadde hadde vært mer konkret tidligere i teksten ville leseren fått mer forståelse, og kunne levd seg mer inn i situasjonen?

  2. elinelundfj · 6. mai 2016

    godt å høre – det lykkes du godt med! du forstår meg helt rett. konkretiser littegrann – det trenger ikke å være en stor ting, kanskje gå litt inn på hvem disse ansiktene er, eller gå mer inn på hvem «han» er og hva han har betydd for hovedpersonen i teksten. det båndet mellom dem, hva består det i? hvordan ser det ut? finn noen situasjoner eller samtaler eller noe som kan belyse hva den relasjonen er for noe.

    dette blir bra! 🙂
    eline

Legg igjen en kommentar