Men jeg kan også fortelle historier

av den 30. juni 2016

sammen er
vi kitschy kjærlighet
som siden skal henge på juletreet
med det andre skrapet du har
rasket sammen
på det du omtaler for deg selv som
dannelsesreiser
men som egentlig er en backpackertur
gjennom ryggmargen min
som om man bare kan farte rundt og prate
fortrolig prate hengivent med de mindre
eiende
og tro man har
en relasjon
at man har posisjonert seg etisk riktig
i den globale kjærlighetstrengende
virkeligheten, kan tenke på seg selv som
omsorgsturist
du er en vagabond
jeg og Bauman er fanken meg enige om
at du er en vagabond
du syr narrativer av juggel
og henger det opp på en grønn gran
kom her unger, så skal jeg fortelle
en historie
om livet

det var kitschy kjærlighet, unger
det så ut som en håndflettet suvenir
så ut som en ærlig pris

unger, det røyk som bare rakkern

 

Drukner i dype ordflommer

av den 29. juni 2016

I skyggen av en terrasse, lengst inne i hjørnet, sitter jeg med to nyoppdagede venniner som aldri var mer enn et anonymt par skikkelser blant mengden av folk jeg heller ville være sammen med på ungdomsskolen.

Jeg spekulerer i tanken på at det snart skal komme enda en kursorisk samtale om hvor jeg er og hvor jeg skal i livet, fra en av disse grå plakettene som egentlig bare ønsker at jeg skal kunne gjengjelde tjenesten og spørre hva det er de holder på med for tiden. Jeg gir en god faen i hva disse menneskene studerer. Jeg holder på å drukne.

Men jeg ankom denne festen sammen med en som betyr noe for disse folkene. Så jeg fortsetter å spille, skyter ut en vittig kommentar om hvor gøy det hadde vært om det var vi to som ble sammen, istedenfor. Ser meg rundt etter noen jeg tror jeg kjenner og håper på at dette blir siste stopp før vi to må av.

Jeg vil snakke om livet på utsiden, om kompisen min som forsvant helt sporløst på nyttårsaften for 1 år siden og John Bonhams ekstravagante trommesoloer fra 70-tallet. Jeg vil ikke ha militær rutiner og jus studenter. I kveld vil jeg bare ha lsd og flyktningkrise. One night stands og glemte drømmer. Jeg vil vite dine mørkeste hemmeligheter og fortelle deg noe som lar oss føle oss som de eneste menneskene igjen her på denne jord. Forlatt av de andre som ikke turde å spørre hvor det ble av menneskene som døde for oss, helt meningsløst.

Allting ryker

av den 28. juni 2016

porene stikker
seg åpne

bobblene knekker
i lysvill blanding

kjernene rasler som
grus ut av mose

Uten tittel

av den 27. juni 2016

Hun er en elefant i havet
som synker dypere
små bobler pipler langs snabelen de når overflaten ikke hun
En elefant i et hav
synker mot evighet i evighet
bunnløs frykt
det som hun aldri nådde

Himmelen

Bøkene

Tankene som er gode

Bobler langs elefantkroppen
minnene våre om henne

Hvorfor jeg ikke svømmer oftere/Om å forsvinne

av den 23. juni 2016

 

Det er sommer. Kjæresten min er på jobb og jeg sitter alene i huset og blar i noen bøker jeg nettopp har kjøpt, romaner som jeg gleder meg til å lese. Jeg hører på musikk også, hele tiden, åpner døren ut til hagen og setter meg der ute, lukker øynene og hører på sangen som lekker ut fra stuen. Jeg kan ikke huske hvordan det begynte, men allerede i 8 års alderen var musikken et av de stedene jeg stadig oppsøkte. Jeg satte på den ene Beatles-platen foreldrene mine hadde og dette husker husker jeg: At jeg kunne forsvinne, at musikken var en slags tunell man kunne gå inn i og der skjedde det ting som jeg ikke ante noe om, men som jeg likte. Senere skulle jeg lese Alice In Wonderland og kjenne meg igjen; når jentungen løper etter den hvite kaninen og forsvinner ned i hullet begynner også hennes verden – den verden hun kjenner – å forsvinne. Og andre ting trer frem. Sånn var det: Med hodet mellom høytalerne lå jeg og hørte på Paul McCartneys bass, gitarene på I Want You (She´s so Heavy), som er så mørke, triste og sinte på en gang. Jeg husker George Harrisons fabelaktige letthet når jeg snudde platen; Here Comes The Sun, sang han og først mange mange år etterpå, da jeg for første gang lå ved siden av en jente en sommer som nå kjennes uendelig ut – først da var jeg helt i stand til å forstå sangen; det er de vanligste tingene som gjør oss lykkelige. Et smil, en berøring, et blikk, solen som skinner og du som er femten år og skal leve for alltid. Da jeg var ungdom fikk jeg stadig høre at virkelighetsflukt var noe av det verste man kunne finne på. De tenkte riktignok på dop og selvbedrag og feighet, de voksne, vil jeg tro. Men jeg tenkte alltid på musikken. Å flykte fra virkeligheten var for meg alltid en fabelaktig trip, og sånn har det fortsatt. Jeg hører fremdeles på musikk hele tiden. Mens jeg dusjer. På butikken. Når jeg går tur med hunden. Når jeg skriver bøker. Og det slo meg her om dagen, at den eneste grunnen til at jeg ikke oftere går i svømmehallen er fordi jeg kjeder meg om jeg bare skal svømme, frem og tilbake. Jeg drømmer om å kunne høre på en spilleliste jeg kaller File Under Water mens jeg dukker under og forvinner. Det hadde vært noe.

 

uten tittel

av den 11. juni 2016

Et dikt jeg jobber med, men som ikke er ferdig. Kunne gjerne tenkt meg tilbakemeldinger på dette utkastet.

jeg har glemt ansiktet ditt; svart skygge,
navnet, det eneste jeg husker,
tolv ganger september, tolv ganger høst,
tyst stemme, en stilnet vind

ansiktene visner, blomster
henger med hodet, begravd i snø,
frastjålet høsten, er du og snøen ett,
meitemarkene fjerner magien
ved mennesker; kjøtt og blod
degradert til støv

ansiktet ditt har forsvunnet
fra hukommelsen,

men du er ikke død
før jeg har glemt deg

helt

00.00

av den 7. juni 2016

klokkekanyler
tegner rytme

i revne ellipser
stikker til seg

et midlertidig
rom for venting…

Haikeren

av den 7. juni 2016

Bilene suser forbi over den sprøstekte asfalten

som knaser i medvind, der hvor eksoståken

spes ut og dekker til luftens krystaller.

Nakne ansikter som skjuler en gjemt historie,

og et dusin navn jeg aldri vil lære å kjenne.

En tilsynelatende enslig eksistens

som opphører å flambere

når hjulene deres ruller ut av sidesynet

til en strandet poet i veikanten.

Motorduren fra en endeløs elv av bortkomne sjeler

dundrer gjennom hodet og spilles over lyden av

trærne som puster i vårsolen.

Ved dette veikrysset kan jeg sitte i timevis

og bare tenke på de tusener av øyeblikk jeg ikke vill få oppleve.

Om jeg var en fugl ville jeg blitt spist,

for jeg drømmer heller enn å faktisk fly.

Så jeg strekker ut hånden og venter

på at noen skal komme å ta meg med på en reise

langt vekk fra dette stedet.

Langt vekk fra disse folkene

jeg egentlig aldri kjente

og som heller aldri turte å fly av sted

all tiden du har

av den 7. juni 2016

all tiden du har

sovet uten å våkne, og jeg
skulle ønske du var en blomst, en plante; tilbake
etter smeltingen av snø år etter år
er du like borte dag for uke

all tiden du har

vært i den tro at du skulle leve
til det neste århundret, bryte ut
av skallet, skride over barrierer;
se verden fra andres øyne
enn dine egne

all tiden du har

gått på den samme jorda, tusen slektsledd
før oss, som nå bare er
levninger, vev og knokler lagt på et sterilt bord;
et menneskes liv, redusert til beinrester

og all den tiden jeg forsøker

å akseptere at vi ikke er udødelige, hvert minutt
som begynnelsen på slutten

Dypt inne i hodeskallen

av den 7. juni 2016

  Dette er en historie om det resonerende mennesket.

«Jeg tenker derfor er jeg», en sann kjærlighetserklæring til det ensomme fengselet hvor hvert et menneske soner sin livstidsdom.

Her hvor du selv bestemmer din egen straff.

Her hvor du er en innsatt ansatt og vise versa.

Forlatt i ditt lille fengsel, kun omringet av dine egne tanker og følelser.

På et kammer, så langt inne i din egen hodeskalle at ingen noen gang kommer til å finne deg.

Utstøtt av oss andre, men ikke alene. For vi er akkurat som deg.

En egoisme som vandrer så stilrent og urørlig gjennom menneskers hoder. Eller Hjerter?

Det finnes 36 kamre i hjertet og noen ganger må en åpne for å få svar.

Gjennom hjerteroten til mennesker over hele kloden strømmer våre aller dypeste og sterkeste følelser.

De bortgjemte mirakler som omslutter våre drømmer. Det mest kjærfulle vi eier.

Så skjørt og så vakkert, men noen ganger så uhyrlig bortgjemt at om noen andre ikke snart tar og finner dem, så visner de og blir borte for alltid.

Åpne opp dine dører, la lyset fra omverdenen der ute strømme inn gjennom vinduet ditt.

Ikke bygg en mur rundt deg selv, så høy og tung, at ingen klarer å trenge gjennom blokaden og finne deg.

12