Drukner i dype ordflommer

av den 29. juni 2016

I skyggen av en terrasse, lengst inne i hjørnet, sitter jeg med to nyoppdagede venniner som aldri var mer enn et anonymt par skikkelser blant mengden av folk jeg heller ville være sammen med på ungdomsskolen.

Jeg spekulerer i tanken på at det snart skal komme enda en kursorisk samtale om hvor jeg er og hvor jeg skal i livet, fra en av disse grå plakettene som egentlig bare ønsker at jeg skal kunne gjengjelde tjenesten og spørre hva det er de holder på med for tiden. Jeg gir en god faen i hva disse menneskene studerer. Jeg holder på å drukne.

Men jeg ankom denne festen sammen med en som betyr noe for disse folkene. Så jeg fortsetter å spille, skyter ut en vittig kommentar om hvor gøy det hadde vært om det var vi to som ble sammen, istedenfor. Ser meg rundt etter noen jeg tror jeg kjenner og håper på at dette blir siste stopp før vi to må av.

Jeg vil snakke om livet på utsiden, om kompisen min som forsvant helt sporløst på nyttårsaften for 1 år siden og John Bonhams ekstravagante trommesoloer fra 70-tallet. Jeg vil ikke ha militær rutiner og jus studenter. I kveld vil jeg bare ha lsd og flyktningkrise. One night stands og glemte drømmer. Jeg vil vite dine mørkeste hemmeligheter og fortelle deg noe som lar oss føle oss som de eneste menneskene igjen her på denne jord. Forlatt av de andre som ikke turde å spørre hvor det ble av menneskene som døde for oss, helt meningsløst.

1 kommentar

  1. Torill Blix
    Torill Blix · 29. juli 2016

    Jeg liker ´hvor jeg skal i livet, fra en av disse grå plankettene´ for jeg synes det triller fint samtidig som det gir et konkret OG abrakt bilde på hva jeget vil, bort fra den konkrete verandaen, og bort fra de kjedelige samtalene. Teksten søker så veldig, leter nesten etter rette måten å si det jeget vil på, men jeg føler at det nesten er uforklarlig, det jeget vil. Samtidig vet det at slik situasjonen er nå, er uholdbar, og helt feil. Dette synes jeg er gjenkjennbart og ungt og komplekst. Siste setning er så veldig vakker, ´forlatt av de andre som ikke turde spørre hvor det ble av menneskene som døde for oss, helt meningsløst´. Den er Hemingway-aktig. Fin tekst!

    Torill

Legg igjen en kommentar