Haikeren

av den 7. juni 2016

Bilene suser forbi over den sprøstekte asfalten

som knaser i medvind, der hvor eksoståken

spes ut og dekker til luftens krystaller.

Nakne ansikter som skjuler en gjemt historie,

og et dusin navn jeg aldri vil lære å kjenne.

En tilsynelatende enslig eksistens

som opphører å flambere

når hjulene deres ruller ut av sidesynet

til en strandet poet i veikanten.

Motorduren fra en endeløs elv av bortkomne sjeler

dundrer gjennom hodet og spilles over lyden av

trærne som puster i vårsolen.

Ved dette veikrysset kan jeg sitte i timevis

og bare tenke på de tusener av øyeblikk jeg ikke vill få oppleve.

Om jeg var en fugl ville jeg blitt spist,

for jeg drømmer heller enn å faktisk fly.

Så jeg strekker ut hånden og venter

på at noen skal komme å ta meg med på en reise

langt vekk fra dette stedet.

Langt vekk fra disse folkene

jeg egentlig aldri kjente

og som heller aldri turte å fly av sted

1 kommentar

  1. elinelundfj · 9. juni 2016

    «om jeg var en fugl ville jeg blitt spist» – denne setningen ble jeg så nysgjerrig på. ønsker meg en tekst fra deg hvor du tar utgangspunkt i den, utforsker den påstanden litt mer. tenkte umiddelbart at det var noe mer ved akkurat dette. du er veldig god når du fester de mer eksistensielle betraktningene opp mot noe helt konkret: da blir det så mye mer presist og tydelig for leseren. husk at leseren ikke kan lese tankene dine! mange av disse setningene er veldig interessante og vekker nysgjerrighet – jeg tenker at det kan bli enda bedre hvis du blir der litt lenger.

    fint!
    eline

Legg igjen en kommentar