Hvorfor jeg ikke svømmer oftere/Om å forsvinne

av den 23. juni 2016

 

Det er sommer. Kjæresten min er på jobb og jeg sitter alene i huset og blar i noen bøker jeg nettopp har kjøpt, romaner som jeg gleder meg til å lese. Jeg hører på musikk også, hele tiden, åpner døren ut til hagen og setter meg der ute, lukker øynene og hører på sangen som lekker ut fra stuen. Jeg kan ikke huske hvordan det begynte, men allerede i 8 års alderen var musikken et av de stedene jeg stadig oppsøkte. Jeg satte på den ene Beatles-platen foreldrene mine hadde og dette husker husker jeg: At jeg kunne forsvinne, at musikken var en slags tunell man kunne gå inn i og der skjedde det ting som jeg ikke ante noe om, men som jeg likte. Senere skulle jeg lese Alice In Wonderland og kjenne meg igjen; når jentungen løper etter den hvite kaninen og forsvinner ned i hullet begynner også hennes verden – den verden hun kjenner – å forsvinne. Og andre ting trer frem. Sånn var det: Med hodet mellom høytalerne lå jeg og hørte på Paul McCartneys bass, gitarene på I Want You (She´s so Heavy), som er så mørke, triste og sinte på en gang. Jeg husker George Harrisons fabelaktige letthet når jeg snudde platen; Here Comes The Sun, sang han og først mange mange år etterpå, da jeg for første gang lå ved siden av en jente en sommer som nå kjennes uendelig ut – først da var jeg helt i stand til å forstå sangen; det er de vanligste tingene som gjør oss lykkelige. Et smil, en berøring, et blikk, solen som skinner og du som er femten år og skal leve for alltid. Da jeg var ungdom fikk jeg stadig høre at virkelighetsflukt var noe av det verste man kunne finne på. De tenkte riktignok på dop og selvbedrag og feighet, de voksne, vil jeg tro. Men jeg tenkte alltid på musikken. Å flykte fra virkeligheten var for meg alltid en fabelaktig trip, og sånn har det fortsatt. Jeg hører fremdeles på musikk hele tiden. Mens jeg dusjer. På butikken. Når jeg går tur med hunden. Når jeg skriver bøker. Og det slo meg her om dagen, at den eneste grunnen til at jeg ikke oftere går i svømmehallen er fordi jeg kjeder meg om jeg bare skal svømme, frem og tilbake. Jeg drømmer om å kunne høre på en spilleliste jeg kaller File Under Water mens jeg dukker under og forvinner. Det hadde vært noe.

 

2 kommentarer

  1. StianGB
    StianGB · 28. juni 2016

    Teksten din varmer så… og minner meg om noe:
    En gang var jeg på et rehabiliteringssenter, hvor vi gjorde forskjellige typer meditasjoner. En av meditasjonstypene ble kalt «det trygge sted», i denne skulle vi forestille oss selv på et trygt sted, hvor alt vi så, hørte, luktet, følte skulle være komfortabelt. Jeg forestillte meg alltid at jeg var på bunnen havet, så bare obskure former rundt meg, luktet ingenting, hørte ingenting utenom George Harrisons «Long, Long, Long» fra the white album…
    Jeg rensket forresten biblioteket her i Arendal for det de hadde av Tome Hødnebø, Emily Dickinson og Anne Carson, som du anbefalte, og jeg falt så tungt for alle tre, men særlig Hødnebø og Dickinson(som jeg leste i oversettelse av Hødnebø). Tusen takk skal du ha, for at du ledet meg inn på dette sporet. Det har allerede gitt meg så mye og kommer til å fortsette med dette, er jeg sikker på!

  2. pedro · 29. juni 2016

    Så fantastisk at du anbefalingene mine traff noe hos deg! det er kjekt å høre. Dickinson er jo en gigant! Og ha litt tålmodighet med carson. hun er litt vrien, men fantastisk bra. alt godt herfra.

    P

Legg igjen en kommentar