Uten tittel

av den 25. juli 2016

bjellene ristes lydløse
og gatene blir gravide

et drypp av taklampen
sirkler gjennom skalletaket

bryter sirkelen
bakom blikket

brekker
fattning av…

Jevnlig

av den 21. juli 2016


reiser han seg under parketten
innerst i en vinkel

blek uten innfattning
blind som en lampe

slår han seg over
rytmisk regelmessig

skaller pannen
fri fra fingrene

på nytt atter om
igjen og en gang til

til pæren når sin
endelige størrelse

Liten og stor

av den 18. juli 2016

det finnes nok av meg
til å drukne meg selv i meg selv

jeg er liten nok
jeg kan drukne meg selv i meg selv

de er tilstrekkelig langt borte
men de vil se meg forsvinne

Historien vil ikke temmes

av den 18. juli 2016

 

historien vil ikke temmes
av utenforstående
den vil bare ligge i sengen og sparke
fra seg alle bena
den foretrekker å bite av sin egen hånd
fremfor å ha den avhugd
historien er ikke skjorten,
men huden
skal du vrenge av deg det som
holder deg sammen, kanskje?
eller er historien en fremmed
som forsøker å gå i ett med deg?
et tilskudd til identiteten? eller
snarere
knokene i ryggmargen?
min historie
kaster anker i magen
kveiler seg opp gjennom ganen
og jeg forsøker å kaste ut en løkke
rundt et tre
eller en annen
som kan lytte når jeg taler
i rytmen jeg ikke har forstått

Uten tittel

av den 14. juli 2016

blikket veksler
mellom å
speile seg 
i overflaten
og gløtte mot bunnen

Kvinnen fra fremtiden

av den 13. juli 2016

Jeg vil tilbake i fortiden

for å løsrives

fra fremtiden

Spytte meg selv i ansiktet

og spørre hva jeg vil oppnå

med en kniv på strupen.

Fortelle den livredde gutten på berget

at ditt liv er ønsket

av en gudinne, så menneskelig

og poetisk eventyrlig.

Det finnes en kvinne fra fremtiden,

hodestups forelsket

i deg

 

e-moll.y.

av den 4. juli 2016

redd

redd

redd

åegesåredd

noen dager går sånn, at eg tenker eg e så fordømt svak, som ser for meg et scenarium, som ser han for meg som eg gjorde i københavn, som om han va der, med en jente, kysset, en jente, stod der, ung & vakker, eg griner! å eg griner. på bussen: mitt sinn føles så vektløst vakkert – d stopper halvt om der for eg kommer på kor vondt d gjør, kor ondt d gjorde, og borrelåsene! norsk tiger! klør i mitt hjerte. og eg husker då, og kan ikkje glemme då, før hjernebarken sier takk og farvel, den sjette september, og solen, og leah over puddefjordsbroen, og han med hetten på hodet, og inderlige følelser og mest av alt kossen eg egentlig ikkje kunne fordra meg sjøl -eller no: i beskrivelsene av blødningen- rundt han av den enkle grunn eg ikkje VILLE FØLE PÅ AT
ska du fukins aldri gå hem S? kan du fukins snart holde kjeft. kulan å besøke min hjerne du e bare en TJOHMMI som ikkje spiller nåkke ball inni mitt hodet mer står i ro når ikkje nåkke diameter du i den sirkulerte sirkelen  regner deg som spilleren fra tjuemeteren som har komplekser for den meteren tjommi du HASJE SJANSE! du kommasje forbi d forsvaret bare står der i hjørnet og sipper i de hendene som viste seg å være aLt for store du rommer ikkje ballen tjommi du rommer ikkje KRÅPPEN MIN du klarer ikkje funke tjommi å ka e d DåEH ka e d du vil! ka ska eg gjøre tjommi! du e så fjern i kveld! og eg tripper ned trodde eg kunne skuespille hør då S dette e komisk eg suger på å spille men eg spilte deg, du spilte meg, du spilte meg mer enn ka eg taklet i deg på d tidspunktet du fukins headet den ballen midt i brystet på meg fra femmeteren slo den eneste pusten eg hadde i eie ut av !ka! eg kunne føle d!å !ka eg klarte å ta innover meg då åh!nåh! pustebesvær for nåkken må gå en av oss må gå en av oss måh!

og eg sitter igjen. med tapte ord. nåddeikkjefram. de tok ikkje form som enDel av mitt språk, d lingo d artikulasjon! min hjerne! den sluttet å virke! klarte ikkje si. følte bare masse. en hjernemasse. massesmelt. hiroshima spis meg opp tjernOOObyl sleik mine bein eg vokser et krater eg e så høy eg føler meg så lav vil gå i gresset så eG! går ned i kne. eg blir her. skimter meg så vidt
henger under grønne trær

lukter litt på barken for å søke å overføre

tanker eller lukter
de va så presis i min hjernehukommelse i ditt nærvær i mitt huske i mine øyne stod du der og skinte mens du sa t meg, de fine greiene, eg aldri elsket å høre, S eg elsket ikkje ordene dine t meg, eg elsket ordene dine fra deg ut i luften, ditt nærvær t meg, eg elsker din tilstedeværelse på en an planet eller når du klatret opp stakken, når du preiket om himmel eller policy, dine drøye øyne eg har sans for ditt sløve blikk eller vent har eg mer! kan du si t meg, at du gikk rundt og sa, og lot meg være igjen død.ute. fylte meg sjøl med blekk og kuler hamret meg sjøl opp med en spiker mens eg gjorde deg til en imaginær skytter skyterskyterskyter eg blør å hjelp eg BLØR fra tarmer og ører fra negler og kjever eg blør d renner salte dråper sylskarpe nedover svelget. så angrer eg då, på at eg sa de ordene eg sa, du ser ny dag eg gjør grå t svart å kom her, mørket, kom å ta på meg
har sluttet å grine
av dine skeive bein

.

hadde

eg bare kunne forklare

ka som gjorde

han interessant. eg har problemer. og eg føler minnene av han renner som vann gjennom min fingre -fingrene bak hodet-. eg må erkjenne eg begynner å glemme. eg vetsje ka eg ska gjøhre! hjeLPMEG! ska han no gå fra å være nåkke til å ikkje være nåkke men får beholde sin plass i min hjerne der! d perverst! d esje greit d føles ikkje riktig og likevel, en eller annen impuls, en eller annen simulator lar han FORBLI der uten at eg med mine evner, min kontroll, kan gjøre nåkke med d. eg blir så redd, når eg ser din kropp, S.
eg blir så fordømt redd og eg får endå fysiske plager, av tanken på deg.
«så sent kan man innse».elsker. eg ((?e?)) forelsket -i- det mitt moralske anliggende betrakter som en illusjon. eg tror eg kjenner, men eg kjenner ikkje, og behaget! behaget han sier sånn t meg at nei! eg hadde ikkje hatt d fett m deg, og spør meg ikkje koffår behaget stritter og dytter sine fingre inn i ørene på meg! eg klarasje å svare, klarasje svare på nåkke med eller om deg lenger, d gikk så fort, liten database intakt og ødelagt av anrop og SMS, vi gikk S, vi går. no. over hver vår bro. ikkje mere puddefjord. eg må legge deg vekk
ikkje i denne byen
men et helt ant sted
og når eg kommer frem t køben så lover eg meg, at då e eg borte, ska føles evig – men så vakkert, alltid: hodet fylles med rødvin.pupillene mine e svartere enn igår. d esje hat. d kjærligheten.

d tar visst tid å skape visshet
skal eg ta deg inn i min bevissthet
e d alt
å så kjærlig, så avhengig
å så kjærlig

skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret
skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret

og her går jeg og svermer
og vet ingenting
så uskyldig så fornærmet
for ting for ting for ting
som vi holder sammen for å slippe å
føle
føle
føle
og slippe å tenke den eg e
og på den den eg ble
med deg

//norsk tiger.

Uten tittel

av den 3. juli 2016

Ordene forsvinner, og jeg

står igjen

tom og tafatt.

I en Einstein-Rosen-bro er jeg

brettet rundt

meg selv, og i håpet om å trenge

gjennom har jeg falt

bak hendelseshorisonten,

og kommer ikke ut igjen.

 

Tyngekraften spiser

mine

små

skritt.