e-moll.y.

av den 4. juli 2016

redd

redd

redd

åegesåredd

noen dager går sånn, at eg tenker eg e så fordømt svak, som ser for meg et scenarium, som ser han for meg som eg gjorde i københavn, som om han va der, med en jente, kysset, en jente, stod der, ung & vakker, eg griner! å eg griner. på bussen: mitt sinn føles så vektløst vakkert – d stopper halvt om der for eg kommer på kor vondt d gjør, kor ondt d gjorde, og borrelåsene! norsk tiger! klør i mitt hjerte. og eg husker då, og kan ikkje glemme då, før hjernebarken sier takk og farvel, den sjette september, og solen, og leah over puddefjordsbroen, og han med hetten på hodet, og inderlige følelser og mest av alt kossen eg egentlig ikkje kunne fordra meg sjøl -eller no: i beskrivelsene av blødningen- rundt han av den enkle grunn eg ikkje VILLE FØLE PÅ AT
ska du fukins aldri gå hem S? kan du fukins snart holde kjeft. kulan å besøke min hjerne du e bare en TJOHMMI som ikkje spiller nåkke ball inni mitt hodet mer står i ro når ikkje nåkke diameter du i den sirkulerte sirkelen  regner deg som spilleren fra tjuemeteren som har komplekser for den meteren tjommi du HASJE SJANSE! du kommasje forbi d forsvaret bare står der i hjørnet og sipper i de hendene som viste seg å være aLt for store du rommer ikkje ballen tjommi du rommer ikkje KRÅPPEN MIN du klarer ikkje funke tjommi å ka e d DåEH ka e d du vil! ka ska eg gjøre tjommi! du e så fjern i kveld! og eg tripper ned trodde eg kunne skuespille hør då S dette e komisk eg suger på å spille men eg spilte deg, du spilte meg, du spilte meg mer enn ka eg taklet i deg på d tidspunktet du fukins headet den ballen midt i brystet på meg fra femmeteren slo den eneste pusten eg hadde i eie ut av !ka! eg kunne føle d!å !ka eg klarte å ta innover meg då åh!nåh! pustebesvær for nåkken må gå en av oss må gå en av oss måh!

og eg sitter igjen. med tapte ord. nåddeikkjefram. de tok ikkje form som enDel av mitt språk, d lingo d artikulasjon! min hjerne! den sluttet å virke! klarte ikkje si. følte bare masse. en hjernemasse. massesmelt. hiroshima spis meg opp tjernOOObyl sleik mine bein eg vokser et krater eg e så høy eg føler meg så lav vil gå i gresset så eG! går ned i kne. eg blir her. skimter meg så vidt
henger under grønne trær

lukter litt på barken for å søke å overføre

tanker eller lukter
de va så presis i min hjernehukommelse i ditt nærvær i mitt huske i mine øyne stod du der og skinte mens du sa t meg, de fine greiene, eg aldri elsket å høre, S eg elsket ikkje ordene dine t meg, eg elsket ordene dine fra deg ut i luften, ditt nærvær t meg, eg elsker din tilstedeværelse på en an planet eller når du klatret opp stakken, når du preiket om himmel eller policy, dine drøye øyne eg har sans for ditt sløve blikk eller vent har eg mer! kan du si t meg, at du gikk rundt og sa, og lot meg være igjen død.ute. fylte meg sjøl med blekk og kuler hamret meg sjøl opp med en spiker mens eg gjorde deg til en imaginær skytter skyterskyterskyter eg blør å hjelp eg BLØR fra tarmer og ører fra negler og kjever eg blør d renner salte dråper sylskarpe nedover svelget. så angrer eg då, på at eg sa de ordene eg sa, du ser ny dag eg gjør grå t svart å kom her, mørket, kom å ta på meg
har sluttet å grine
av dine skeive bein

.

hadde

eg bare kunne forklare

ka som gjorde

han interessant. eg har problemer. og eg føler minnene av han renner som vann gjennom min fingre -fingrene bak hodet-. eg må erkjenne eg begynner å glemme. eg vetsje ka eg ska gjøhre! hjeLPMEG! ska han no gå fra å være nåkke til å ikkje være nåkke men får beholde sin plass i min hjerne der! d perverst! d esje greit d føles ikkje riktig og likevel, en eller annen impuls, en eller annen simulator lar han FORBLI der uten at eg med mine evner, min kontroll, kan gjøre nåkke med d. eg blir så redd, når eg ser din kropp, S.
eg blir så fordømt redd og eg får endå fysiske plager, av tanken på deg.
«så sent kan man innse».elsker. eg ((?e?)) forelsket -i- det mitt moralske anliggende betrakter som en illusjon. eg tror eg kjenner, men eg kjenner ikkje, og behaget! behaget han sier sånn t meg at nei! eg hadde ikkje hatt d fett m deg, og spør meg ikkje koffår behaget stritter og dytter sine fingre inn i ørene på meg! eg klarasje å svare, klarasje svare på nåkke med eller om deg lenger, d gikk så fort, liten database intakt og ødelagt av anrop og SMS, vi gikk S, vi går. no. over hver vår bro. ikkje mere puddefjord. eg må legge deg vekk
ikkje i denne byen
men et helt ant sted
og når eg kommer frem t køben så lover eg meg, at då e eg borte, ska føles evig – men så vakkert, alltid: hodet fylles med rødvin.pupillene mine e svartere enn igår. d esje hat. d kjærligheten.

d tar visst tid å skape visshet
skal eg ta deg inn i min bevissthet
e d alt
å så kjærlig, så avhengig
å så kjærlig

skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret
skulle sagt d før d du sa t andre
skulle bare gitt en lyd når du visste at alt var blitt forandret

og her går jeg og svermer
og vet ingenting
så uskyldig så fornærmet
for ting for ting for ting
som vi holder sammen for å slippe å
føle
føle
føle
og slippe å tenke den eg e
og på den den eg ble
med deg

//norsk tiger.

3 kommentarer

  1. pedro · 12. juli 2016

    hei og god sommer! takk for en voldsom og fin tekst! som jeg nok har sagt til deg før, så opplever jeg at tekstene dine har noe utrolig upolert og rått ved seg, et eller annet som er så utemmet og fritt at det er en ren glede å lese dem, ikke minst fordi det virker som om du er lite opptatt av sjangerkonvensjoner, at det skal være ortografisk «riktig», at det skal «henge sammen» etc. stream of conciousness er det noe som heter, og det tenker jeg på når jeg leser dine ting; en slags malstrøm av tanker, inntrykk, situasjoner og utsagn som blandes sammen og som du ikke føler er nødvendig å markere, slik at leseren har retningslinjer eller anvisninger. det gjør at man leser litt sånn ytterst på stolen, at man må følge ekstra godt med for å få med seg når neste sving kommer, på en måte. kult, rett og slett.

    alt godt fra p

  2. Torill Blix
    Torill Blix · 29. juli 2016

    Wow hallo i lukene påbåten. Detta var rå lesing. Jeg vil ha mer, og jeg håper det en dag kan få høres lest, framført. Liker som Pedro sier, at man sitter ytterst på stolen, og må følge ekstra godt med. Så kommer ´d tar visst tid å skape visshet´ og da roer det seg liksom litt, som om tankene er mer samlet og stormen har lagt seg. Jeg vil ha mer.

    Torill

  3. stolpaadinmor · 10. september 2016

    takk for varme hjerterytmer. glad for å holde pulsen i gang i – og på – en balanserende stol – måtte dokkar sitte i et iskaldt rom.
    stream of conciousness treffer meg.-her&der-.

    misforståelse har alltid vært min største frykt, som barn, som nå. men i dag, på et papir, eller en skjerm – så er vi venner. vi er kamerater. vi kuleran med at vi ikke alltid forstår hverandre, men og, kan, hvis vi slutter, å være så redd – misforståelsen, forståelsen og jeg.

    p jeg må sette deg i et neonlys – jeg vil høre etter hva du har å si – jeg liker at du ikke holder meg igjen – jeg liker at du fikk meg til å dra – til en havn – d skulle ikke så mye til – men skulle likevel til, d du sa .

    til siste bit: takk til norsk tiger, ikke takk meg. aldri takk meg. takk!

Legg igjen en kommentar