Uten tittel

av den 3. juli 2016

Ordene forsvinner, og jeg

står igjen

tom og tafatt.

I en Einstein-Rosen-bro er jeg

brettet rundt

meg selv, og i håpet om å trenge

gjennom har jeg falt

bak hendelseshorisonten,

og kommer ikke ut igjen.

 

Tyngekraften spiser

mine

små

skritt.

3 kommentarer

  1. Sir. Timotheus
    Sir. Timotheus · 4. juli 2016

    Elsket det ..! Veldig kul tekst

  2. pedro · 12. juli 2016

    enig! kjempefint dikt. likte spesielt godt at du gjennomfører forsvinningstematikken så godt: ikke bare forsvinner ordene og jeg-et står igjen tom og tafatt, men også

    brettet rundt

    meg selv, og i håpet om å trenge

    gjennom har jeg falt

    bak hendelseshorisonten

    ordet hendelsehorisont er så overraskende her, at det løfter diktet på en fin måte; hva er det? tenker jeg og dermed begynner tankene mine å spinne og diktet liksom vider seg ut og forer meg med bilder. fint gjort!

    alt godt fra P

  3. solsikke · 15. juli 2016

    takk for de fine tilbakemeldingene!

Legg igjen en kommentar