Ensomme hyl i natten

av den 11. oktober 2016

Med vinduet på gløtt ligger jeg utstrakt over en madrass i min kjæreste sin toppleilighet og lytter til jazz trompetens ensomme hyl fra byens mørke utenfor.

Hvem er det som spiller så sent?
Hvor er den solitære sjel som puster ut slike bølger i bystrøkets forlatte gater?

De liflige tonene smelter sammen med natten og legger seg varsomt over meg i det jeg lukker øynene og forsvinner inn i ett endeløst drømmeriket, lenket fast til melodien av den mystiske stemmen i undergrunnen.

Neste morgen våkner jeg opp

til at støyen fra noen hamrende bygningsarbeidere nede i bakgården

stikker meg i øret.

Musikken er død
og trompeten har forsvunnet for alltid.

1 kommentar

  1. pedro · 21. oktober 2016

    hei du!

    takk for fin tekst; synes du får frem den fine mystiske nattfølelsen, det å sitte langt over alle andre og lytte til noe som kommer fra et ubestemt sted og vugger oss i søvn, som jo er en slags undergrunn, underbevisstheten, stedet der man kan fall og skape seg all slags virkeligheter. og jo, neste morgen er alt forandret, alt det som føltes mystisk og underlig er erstattet av hverdagen, av det prosaiske livet. jeg tenkte på Bright Eyes sin fine sang Lua, der heter det: What is normal in the evening, by the morning feels insane.

    P

Legg igjen en kommentar