flash.

av den 6. oktober 2016

du vet når du bråvåkner av en lyd du kan fornemme å huske eller i en seng du isje aner kem tilhører asså når du våknet og isje vet kor du befinner deg kem som e i rommet eller ka du gjør her

liksom du har vært helt fullstendig ute kanskje ruset kan isje engang huske d helt fjernt e minnene dine for deg spiller ingen rolle om d langtidsminnet eller korttidsminnet som sviktet tenker du du hasje så mye minner ut av nåkke lenger og ting har vært vanskelig tar du deg sjøl i å tenke etter at pappa fant seg en ny dame og de der greiene der så har du sakte men sikkert sittet igjen med nåkke som kan minne om selektiv hukommelse der du husker alle de kjipe greiene sant kordan samboeren til pappa slo i bordet når du isje oppførte deg som vanlige dødelige som hon så fint beskrev d i en setning som slevet blod og snørr ut av munnen og d va egentlig d eneste du oppfattet av den monologen som ville føre av sted men som isje klarte å forføre deg for du va for opptatt med å forestille deg kordan tennene til E ble trukket ut èn etter èn kordan øynene svulmet opp i byller og eksem mens fingrene ristet og håret falmet og knærene de sviktet mens den høyre armen (akutt) falt av

vanlige dødelige

d kan du være sjøl

hon der esje moren min de der tingene kan du fortelle deg sjøl sa eg mens tårer rant nedover mitt kinn for eg klarte isje forsvare nåkke eg klarte isje stå opp for d eg ville si og mene eg va nedtrykt undertrykt stemplet av en jernhånd som nektet min form å være reversibel så eg forble flat og klemt i stykker og på den måten kan eg jo forstå at hon mente eg va udødelig etter å ha blitt banket i stykker av trykket og siden funnet et stykke tebake til formen i hvert fall en smule i hvert fall såpass mye at mine bein kunne føre meg ut av d huset

eg kunne isje

bli den samme

eg kunne isje

snu meg tebake

så eg lukket opp døren med et smell

og løp ned de gatene som kjenner meg

forbi d huset kor d ligger en liten hund

begravet undergrunn

kor d står på et kors

«å dø ved din side

e d vakreste som kunne skje»

sjelfred i den himmelen for hunden som ble slått i bakken av han der alkisen

Legg igjen en kommentar