II.brev.ped

av den 6. oktober 2016

brev.

kjære peder

jeg har ikke drept noen, her

endå

(er du fremdeles i live?)

da jeg besluttet å reise fra Bergen til København, som jo var en impulsiv avgjørelse, som jo ikke var, en del av planen (merkelig hvordan tingene vi ikke planlegger ofte føles mest frigjørende) – var det som om noen, eller noe – satt det skuddet jeg ikke har hatt armlengde til å sette selv.

men boom

jeg satt skuddet selv. jeg trengte ikke hjelp

stillheten

roen

bekymringsløs tilværelse ventet meg

som å gå inn i et rom, du vet hva som er i rommet, du kjenner til rommet så du er ikke redd men du ser ingenting for d er mørkt her – du vet du skal få synet tilbake på et tidspunkt, kanskje i løpet av ti sekunder, du vEt d ikke skal gå mer enn så og så lang tid før du får synet igjen så du er ikke

redd

du er ikke redd for å treffe gulvet, du er ikke redd for å falle

(i dette rommet, synger J.O): kommer til å ødelegge deg, sånn som det ødelagte meg

lp spiller i et hjørne

jeg ser ingenting, jeg hører bare musikken, men savner silhuetter, som kan føre meg enten bort til madrassen eller inn i klesskapet men jeg SER ingeNTING jeg kan bare høre, og føle meg fram

p, det er ikke skummelt å reise til en ny plass

du trenger ikke å være redd, sier jeg til meg selv, du trenger ikke å være redd for å være redd. for etter å ha snublet og falt i det her mørke rommet så får du stadig syn, altså du ser, ser tingenes tilstand i rommet, og du føler deg hjemme, på en måte som at noe er kjent for deg, og du vil likevel kalle det et HJEM fordi ditt virkelige hjem er så langt vekke fra dine bein og armer at du ikke vil kunne gå, løpe eller ta på det

igjen

eller

i hvert fall ikke på en stund

så du har rommet ditt. og du har mørket her. og du får synet tilbake, og du ser, mer, du ser ting du ikke kunne huske var der, selv når lyset traff vinduet med et smell og du våknet til deg selv men la ikke merke til alle tingene på engang. du husker tingene først når du famler rundt i mørket og enten trakker på, eller faller over, eller trykker tingene mot ansiktet for å få en følelse av hva deres egenskaper eller å være er

p, du er ikke i dette rommet

ikke når d mørkner, ikke engang når d lysner

og når jeg trer inn i d rommet, i mørket, så trakker jeg aldri på de tingene som minner meg om deg

men jeg trakker på ting som minner meg om

R

og A

og J

for de, lever i denne byen

og de, har tredd inn i mitt rom, selv uten å ha fysisk berørt rommet

de har ikke satt sine nysydde nike air sine sorte adirass eller sine silkemyke reebook sko inn her

de har ikke engang, pustet her

tingenes tilværelse i rommet har inkarnert deres ansikt, deres bein og hender

tingene minner meg om håret til R,

om gangen til A

om munnen til J

og inkarnasjonen er ikke bemerkelsesverdig for en fremmed. jeg kan ikke peke på den solkremen og si, at, se, der står R

eller den lampen på bare tre bein og si, der står A med sine bein

den vesken er som munnen til J

brunt skinn. like sprukken som munnen til. tre stive bein. flytende krem mot huden min.

tingene er R, A og J i mitt hode

og kanskje ikke for dette rommet

for ingen andre vil kunne kjenne tingene eller de, igjen

og det er akkurat sånn det skal være, tenker jeg

de tar plass i mitt rom sammen med meg, de bare er her, til stedet, og heldigvis er ikke tilfellet

det samme med deg

for du hører til i et rom hvor jeg for lengst har smelt døren igjen

jeg kan ikke huske hvordan det rommet ser ut

jeg kan ikke huske tingenes tilstand i rommet

det rommet er fjernt. det er bare svartsvartsvart

for du er innelåst. og jeg er fri

jeg har flere ting i samme rom

spiller ingen rolle, sier jeg, om tingene fremtrer i mørket eller fra en sol

du er ikke her

det er ingenting her jeg savner

med deg

har du

drept deg selv

i et annet rom

eller har du

mistet nøkkelen

har du bare

glemt hvordan du gikk inn en dør

eller hvor rommet befinner seg

ligger du i rommet med

strupekreft

for jeg har ikke hørt

en eneste lyd fra deg

kanskje du er

lam i fingrene

kanskje har du

mistet synet

for du har ikke

banket på

til rommet mitt

og jeg er endelig glad for d for

det er ikke plass til deg

her

Legg igjen en kommentar