Et utkast

av den 2. november 2016

 

Den tilbakevendende følelsen av at jeg
Er en puslespillbrikke i
Feil boks

De andres armer fyller ikke mine hull
Mine armer fyller ikke de andres hull

Så jeg bruker makt
Presser meg inn i brettet
Men mønsteret
Er ikke helt riktig
Det blir hulrom og utstikkere og jeg

sklir

1 kommentar

  1. pedro · 17. november 2016

    hei. takk for et fint dikt, som jeg synes klarer å sette ord på en følelse av mistilpasshet som jeg tror de felste av oss føler ganske så ofte; det er flott at du henter billedligheten din fra spill-verdenen, for dermed blir også dette spillet et bilde på tilværelsen, på livet; men det aller flotteste med diktet er at du velger å la dikter-Jeg være på feil sted (i feil boks), altså det å befinne seg et sted der man ikke skulle ha vært. likevel prøver man, bruker makt, insisterer på at jo, her er jeg, her må jeg kunne klare å være. men nei. det blir liksom aldri riktig. og jeg synes du avslutter diktet på en nydelig måte, med ordet SKLIR, som perfekt viser både DET AT DET KOMMER TIL Å BLI EN AVSTAND (å skli= å havne et annet sted), men også AT SKLIINGEN ER ET RESULTAT AV KLØNETHET/MISTILPASSHET (skli= å være på et sted der det er vanskelig å holde seg på beina). kjempefint!

    håper du fortsetter å sende inn tekster!

    P

Legg igjen en kommentar