FORELDREPOSTEI

av den 23. november 2016

(….) og man hører historier, fra sine venner og bekjente, der noen gjerne har vært glad til for at deres foreldre omsider forlot hverandre før de tok liv av hverandre med tanntråd og knuste glass
mens andre ikke kan huske en tid med begge foreldre til stedet fordi hodene var for ung til å legge en hukommelse i d eller de tilfellene hvor man ikke merket at sine foreldre hadde et dårlig forhold til du begynte å stusse på hvorfor mor kjeftet på far for at tannkosten hennes på mystisk vis var borte eller at de ikke lenger kysset når far kom sent fra arbeid og mor stod på kjøkkenet med maten klar

-hei hei ja

lang arbeidsdag

-jaha

-mh je-

-ja, jeg har potetene klar

A, B, C! d er middag

-beklager at jeg er sen, d va bare d at –

-MIDDAG!

SETT DERE

NED

KNIV

OG GAFFEL

MELKEGLASS! NEI VANN

DRIKK

VANN

JA D BLIR FISKEPINNER I DAG OG

PÅ LØRDAG EN PIZZA PÅ DELING

GRØT KLOKKEN 12

T DU FÅR SPISE I BYEN

VI SKAL NEMLIG PÅ TEATER MED FARMOR OG BESTEFAR

KANSKJE DU BURDE AVLEGGE ET BESØK HOS DINE FORELDRE SNART VI FLYTTET TROSS ALT TIL –Å- FOR Å BO NÆRMERE DE OG D KOMMER UNGENE TIL GODE OG SELVSAGT MEG MEN DE ER FØRST OG FREMST DINE FORELDRE OG DU VET HVORDAN M ALLTID HAR SATT DEG FØRST AV DEG OG H DU ER HENNES ENESTE SØNN OG D BLIR VI MER ENN TRE GANGER I UKEN PÅMINNET OM I EN SETNING SOM ROMANTISERER DITT ARBEID OG KARRIERE SÅ SKJØNT AT JEG MÅ KIKKE PÅ TELEFONRØRET BARE FOR Å FORSIKRE MEG OM AT D IKKE VOKSER ROSER OG VIOLER UT SÅDD FRA DEN ANDRE SIDEN JA FOR DU ARBEIDER SÅ MYE OG DU SIER ALDRI NEI NEI HUFF OG HUFF DU HAR JO SÅ MYE Å GJØRE OG STAKKARS DEG FÅR DU NOEN GANG TID TIL Å SPILLE FOTBALL MED DINE KAMERATER I VETERANLAGET HAR DU EGENTLIG NOK TID TIL DEG SELV MED DEG SELV HAR DU EGENTLIG TID TIL Å DYRKE DINE EGNE INTERESSER JA FOR DU SITTER JO PÅ KONTORET FRA ÅTTE TIL FEM OG SIDEN ER D HJEM OG SÅ SKAL DU SPISE MIDDAG MED EN FAMILIE SOM VENTER PÅ DEG OG SÅ VAR D SVIPP SVOPP OPP PÅ LOFTET OG ARBEIDE VIDERE MENS JEG VASKER OPP OG TØRKER FISKESUPPE MUNNER OG FORTELLER UNGENE AT NÅ ER D PÅ TIDE Å GÅ TIL SENGS SÅ DE HOPPER FORVENTNIGNSFULLT OPP TRAPPENE TIL LOFTET HVOR DU SITTER OG DU BLIR MED DE NED OG BRØYER PÅ OG FORTELLER EN FIKTIV HISTORIE OM DE DER HVA ER D NÅ

DE DER DIPLOMATISKE SAUENE SOM LEVER I KONFLIKT MED DE ANARKISTISKE ULVENE I EN SKOG ELLER PÅ ET FJELL OG SÅ ER D GOD NATT OG SÅ VAR D OPP IGJEN OG SKRIVE LITT VIDERE PÅ –HVA-D-NÅ-ENN-ER- DU SKRIVER FORAN DEN DER SKJERMEN SOM BLENDER SÅ SKARPT I ØYNENE PÅ DEG I DEG AT JEG SYNES D ER SOM OM SKJERMEN OG LYSET HAR TRUKKET ALL LIVSKRAFT UT AV DEG HAR SUGD OPP FARGEN I HUDEN DIN DU ER BLEIK DU ER BLITT FEIT DINE ØYNE ER RØDE OG HVA

MED

MEG

JEG SKULLE HILSE FRA DIN MOR SOM NOK EN GANG MINNET PÅ AT DU ER JO HENNES ENESTE SØNN OG I MOTSETNING TIL HENNES ENESTE DATTER SÅ HAR JO IKKE DU EN NI TIL FIRE ARBEIDSDAG (HJEM=FRI) NEI HO HO DU HAR JO HELLER ET EVIGVARENDE FORHOLD TIL DET DER ARBEIDET DITT DU BLIR ALDRI FERDIG MED D ENDELØSE ARBEIDET DITT DU GÅR TIL SENGS MED ARBEIDET DITT DU HAR GIFTET DEG MED ARBEIDET DITT OG HVER DAG FØLER JEG MEG TILSIDESATT TIL FORDEL FOR DENNE FORESTILLINGEN JEG NÅ HAR OM AT ARBEIDET ER EN KVINNE OG DU ER HENNES ELSKER

punktum finale

mor og far ble skilt

far hadde en elskerinne

og det var en kvinne

5 kommentarer

  1. pedro · 28. november 2016

    hei. som du selv antyder i tittelen er denne teksten en jævla røre; jeg liker måten folkene og situasjonene glir inn og ut av hverandre, hvordan det hele ser ut som et kaotisk sammesurium, samtidig som det finnes en hel masse presise formuleringer også:

    før de tok liv av hverandre med tanntråd og knuste glass

    som denne, f.eks, der de to substantivene på en superfin og sår og lakonisk måte skildrer ytterpunktene i et tenkt samliv; tanntrådens (og kveldens baderomsrutiner) som den ene delen, der et forhold har mistet all intensitet og nå bare består av gjentakende hverdagsgester utført som i søvne – og de knuste glassene som representeter kranglingen, sinnet, aggresjonen (men også en form for lidenskap, i det minste). kjempefint.

    etterpå tar dialogen over, og skildrer en ganske generell scene i et ganske generelt hus, før den monologiske stemmen overtar helt:

    KANSKJE DU BURDE AVLEGGE ET BESØK HOS DINE FORELDRE SNART VI FLYTTET TROSS ALT TIL –Å- FOR Å BO NÆRMERE DE OG D KOMMER UNGENE TIL GODE OG SELVSAGT MEG MEN DE ER FØRST OG FREMST DINE FORELDRE OG DU VET HVORDAN M ALLTID HAR SATT DEG FØRST AV DEG OG H DU ER HENNES ENESTE SØNN OG D BLIR VI MER ENN TRE GANGER I UKEN PÅMINNET OM I EN SETNING SOM ROMANTISERER DITT ARBEID OG KARRIERE SÅ SKJØNT AT JEG MÅ KIKKE PÅ TELEFONRØRET BARE FOR Å FORSIKRE MEG OM AT D IKKE VOKSER ROSER OG VIOLER UT SÅDD FRA DEN ANDRE SIDEN JA FOR DU ARBEIDER SÅ MYE OG DU SIER ALDRI NEI NEI HUFF OG HUFF DU HAR JO SÅ MYE Å GJØRE OG STAKKARS DEG FÅR DU NOEN GANG TID TIL Å SPILLE FOTBALL MED DINE KAMERATER I VETERANLAGET…

    også her synes jeg det skjer spennende ting: 1) du lar den ene parten snakke på utpust og igjennom monologen gir teksten oss en hel masse info om både hvem disse folkene er og kan være, og hva slags liv de lever. de har unger. de har flytta nærmere foreldrene hans for at livet skal bli lettere. hun hater måten foreldrene hans snakker om ham (til henne på) etc. men det som er ordentlig fint her, er at midtveis i denne monolgen begynner hun å etterape foreldrenes tale, det vil si deres språk.

    JA FOR DU ARBEIDER SÅ MYE OG DU SIER ALDRI NEI NEI HUFF OG HUFF DU HAR JO SÅ MYE Å GJØRE OG STAKKARS DEG FÅR DU NOEN GANG TID TIL Å SPILLE FOTBALL MED DINE KAMERATER I VETERANLAGET…

    Den modernistiske litteraturen har arvet en term fra musikken: det polyfone, det vil si, det flestemte. Dette begrepet kan særlig knyttes til forfattere som Virginia Woolf, William Faulkner, James Joyce, og kjennetegner en form for skriving som kan være ganske krevende, siden den nekter å oppholde seg i en synvinkel, sånn som realistisk litteratur gjør; hos disse forfatterne skifter perspektivet hele tiden, mellom indre molnolog og direkte tale, mellom de forskjellige karakterene, mellom nåtid og fortid (og ødelegger dermed realismens fremste våpen: kronologien). Jeg vet ikke om dette er noe du verken vil- eller trenger å vite noe om, men det er sånne tanker som dukker opp når jeg leser de flotte tekstene dine. ta en kikk på virginia woolf en dag, f.eks, om du ikke allerede har gjort det. To The Lighthouse må være en av verdens beste romaner.

    Alt godt fra Pedro.

  2. stolpaadinmor · 28. november 2016

    tusen takk for kjempefin tilbakemelding. setter enormt stor pris på din og deres genuine måte å lese tekstene(e) på. jeg vil definitivt sjekke ut to the lighthouse!

  3. stolpaadinmor · 2. desember 2016

    jeg får lyst til å dele noen tanker:

    den her teksten la jeg fram for en skrivegruppe i København, og da ble det blant annet kommentert, at det var som om avstanden til denne «moren ble for vanskelig – man kom ikke INN UNDER HUDEN på og/eller at det virket som om tema skilsmisse ble for EMOSJONELT for forfatteren og at man ikke våget å folde teksten mer ut, av den grunn – som om forfatteren bare ville lukke det hele igjen (jf avslutningen.

    en annen ting: at moren er framstilt som en sur og bitter husmor, og at det var problematisk, det i seg selv, hvor var hennes sterke side, for eksempel.

    i en sånn setting så er litt av poenget at jeg som forfatter av ikke skal forsvare min egen tekst.

    jeg var veldig flirete da jeg skrev denne, og synes selv at den var konstruert noe humoristisk, vet ikke om det slo an. i prosessen tenkte jeg FAKTISK på å endre rollene – far og mor – men da ville for eksempel ikke de fire siste linjene kunne stå som de gjør, og fordi jeg likte akkurat dét, lot jeg det stå.

    det som føltes fett var å skrive en tekst hvor det var som å stå i en krok i et rom og bare observere en karakter spy ut galle og eder – og min personlige mening er at den ville se helt annerledes ut, skulle jeg folde ut følelser og person: gå inn i far og mor og skrive mer fram – morens rolle ble oppfattet som en klisjé (kanskje det) men jeg selv følte at det ville bli en større dersom jeg skulle skrive ut en MER følelsladd dialog mellom mor og far. og kanskje de hadde rett – kanskje var det akkurat den tanken som forstyrret meg: det ville bli for mye – og jeg synes ikke det var nødvendig å påføre teksten den slags, min stil vil ikke kle det – også på grunn av perspektivet den er skrevet i, en nødvendig avstand, tenker jeg.

    vet ikke om det er godt å forstå eller gir mening: jeg lytter med respekt, man gjør seg jo selvsagt mer bevisst i hva man skriver – som jo også er fint, da jeg først det senere året er begynt å lese mer, og skrive mer, uten at det noen sinne er tenkt at det skal se sånn eller sånn ut, eller at det skal ligne noe jeg kunne ønske jeg kunne skrive selv: nei. jeg skriver kun for meg selv. dét er mitt kriterie: jeg vil bli sjokkert.

    grunnen til at jeg skriver denne kommentaren er at jeg har, siden jeg begynte å poste tekster på skriv.no, følt meg så genuint FORSTÅTT i det jeg skriver – jeg er takknemlig for konstruktive tilbakemeldinger – FORDI jeg innbiller meg at ikke HVEM SOM HELST kan LESE og FORSTÅ det jeg lager – og her har jeg fått tilbakemeldinger som jeg føler går inn i materien så nært noen ganger, og som også kjenner hvor det brenner.

    noen ganger er det deilig at ikke alle kan lese en tekst slik en selv gjør. sånn vil det vel alltid være, det er også veldig lærerikt. men det er noe veldig spesielt, i det å ta andre inn i sitt univers, og vi kan se og eller føle, de samme tingene.

  4. pedro · 7. desember 2016

    hei. to kjappe kommentarer herfra; 1) det er ingen hemmelighet at danskene er en smule mer opptatt av teknikk og intellektualitet enn det vi er her i Norge; dette betyr ike at man ikke kan ha innvendinger (begrunnede sådanne) overfor en tekst som din. Når det er sagt så tror jeg 2) at teknikk er noe man lærer seg å mestre etterhvert som man blir interessert i det, det vil si at man begynner å bli nysgjerring på ting som f.eks

    avstanden til denne «moren ble for vanskelig – man kom ikke INN UNDER HUDEN på og/eller at det virket som om tema skilsmisse ble for EMOSJONELT for forfatteren og at man ikke våget å folde teksten mer ut, av den grunn – som om forfatteren bare ville lukke det hele igjen (jf avslutningen.

    her kan man spørre seg: hva menes med avstand (fra/til hvem)

    INN UNDER HUDEN er en metafor/dvs et språklig bilde; hva tar dette bildet for gitt? (at alle litterære tekster skal bore seg inn i karakteren? hvorfor er denne «dybden» bedre enn overflate? er alt psykologisk motivert?

    at man ikke våget å folde teksten mer ut – vil dette si at psykologisk nærhet, (inn under huden) har med mot å gjøre?

    jeg tror du er ute etter å skape deg et tekstunivers som er ditt eget. min jobb som moderator her inne, er å gi deg råd og oppmuntring slik at du skal ville fortsette å utforske deg selv og din skrift. spør meg gjerne om konkrete ting, tips, tekniske greier (fortellerstemmer/synsvinkel etc.) når du er klar for det. det du er god på er at du har et litterært blikk. ja, det er utemmet og det går fort i svingene her og der, men faen heller, kjør på, sier nå jeg, det er en god måte å finne ut av ting på.

    Alt godt fra Pedro

  5. stolpaadinmor · 6. januar 2017

    haha! gøy å lese, jeg tar med. så heldig man føler seg, takk!

Legg igjen en kommentar