Akkurat slik

av den 3. desember 2016

Eg høyrer korleis musikken strøymer gjennom hendene
til eit menneskje lik varmt vatn, og korleis buen
vedkjem strengane, slik eit menneskje
vil røra ved eit anna

Strengane knyttar seg opp mot nervelivet,
og blir ein hjartestreng, akkurat slik
navlestrengen er vår rot til liv,
og me heng saman, eg treng deg, og du
treng meg, akkurat slik

hestane held vakt, og passar på kvarandre
ute på grasslettane, når hausten kjem,
og sola ligg litt lavare for kvar oktoberdag,
til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
ned i hovuda og andleta, lik brennmerke
i huda, slik hestane blir merka,
som eit symbol på kven dei er

akkurat slik menneska vandrar i mørkret
for å finna vegen, ljoset, ein stad der ute,
som om livet er eit endelaust hav,
og det einaste ein treng er kart og kompass

når mørkret kjem, og det fryktinngytande
har tatt sin plass:

vent, akkurat slik

4 kommentarer

  1. elinelundfj · 12. desember 2016

    wow, jeg lar meg stadig imponere av deg. du behersker tydelig flere måter å skrive på – og nå også nynorsk! ikke at jeg er noen nynorskekspert og kan dømme om du skriver korrekt, men det ser i det minste svært overbevisende ut.

    så utrolige fine de ulike strengemetaforene er, om hvordan alt liksom henger sammen. det er så intelligent utført, synes jeg. et veldig sterkt dikt, rett og slett, som rører meg på flere måter. her får vi både musikken, naturen, mørket og de sårbare menneskene. om hvordan vi søker og forsøker å finne frem.

    sier det igjen: wow!

    • Liv-Christine Hoem
      Liv-Christine Hoem · 12. desember 2016

      Tusen, tusen takk for en så fantastisk tilbakemelding. Det varmer masse!

      Angående nynorsk, så har jeg faktisk slekt fra Hoem på Gjemnes i Møre og Romsdal fra min bestefar, og ti generasjoner tilbake. Personlig har jeg alltid hatt en spesiell dragning til Kristiansund, og derfor har jeg også alltid sett på nynorsk som mitt andre morsmål, med tanke på at jeg har brukt nynorsken siden jeg var liten, og elsker den rytmen og klangen som oppstår. Jeg har faktisk skrevet en god del på nynorsk tidligere, men ikke postet noe særlig av det her, av en eller annen grunn.

      Nok en gang takk!

  2. pedro · 13. desember 2016

    hei! Enig med Eline. dette er et kjempefint dikt! jeg er så begeistret for disse linjene:

    Strengane knyttar seg opp mot nervelivet,
    og blir ein hjartestreng, akkurat slik
    navlestrengen er vår rot til liv,
    og me heng saman, eg treng deg, og du
    treng meg, akkurat slik

    hestane held vakt, og passar på kvarandre
    ute på grasslettane, når hausten kjem,
    og sola ligg litt lavare for kvar oktoberdag,
    til graset ein dag veks frå himmelkvelven,
    ned i hovuda og andleta, lik brennmerke
    i huda, slik hestane blir merka,
    som eit symbol på kven dei er

    jeg synes bevegelsen fra liv-metaforikken i 1. strofe glir så elegag over i hestene som holder vakt, og hvordan du, nesten filmatisk, panorerer ned på gresset og opp igjen, til høsten og sola og fram og tilbake mellom elementene, frem til brennemerkene, det uungåelige, det vi alle er, som du selv skriver: DET VI ER. Nydelig, rett og slett!

    P

Legg igjen en kommentar