Arbeidstittel: Stalker (Prosjekt)

av den 18. desember 2016

1

Det var litt over ti om kvelden den 24. september 2008. Vinden hadde økt i styrke, og kom nå i kast. Temperaturen hadde sunket fra fjorten til tolv grader. Ingen var å se i høstnatten ved transformatorstasjonen på Gunnestad like utenfor Horten. Mannen som ventet i skyggene av trærne famlet med et nøkkelknippe. Det tok ikke lang tid før han fant den nøkkelen han lette etter. Han gikk bort til porten, satte den i låsen, vrei om og lukket porten bak seg. Han stoppet i noen sekunder, og lyttet ut i mørket. Ingenting, det var stille. Det var nå eller aldri. Han tok frem lommelykten fra baklommen og slo den på. Lyset fra lommelykten lyste opp bakken femti meter fremfor ham, ellers var det mørkt. Så løftet han armen opp foran lommelykten, og kikket på armbåndsuret. Klokken var fem over ti. På litt under et kvarter måtte han sette planen sin til verks. Han hadde ingen tid å miste.

Mannen beveget seg mot døren på transformatorstasjonen. Knuget om nøkkelen han holdt i hånden. Noen sekunder var det som om han nølte. Døren ble åpnet mye lettere enn han hadde forestilt seg. Han trodde det skulle ha vært vanskeligere å komme seg inn på en transformatorstasjon. Det hadde tatt ham fire måneder å legge til rette for planen. Nøklene hadde vært relativt enkle å få tak i, likevel var det flere personer han måtte rydde av veien, som ikke hadde vært samarbeidsvillige. At det skulle bli så enkelt hadde han aldri forestilt seg. Han holdt hardt om lommelykten. Lot lyset fra lommelykten gli over transformatoren. Han visste at et lite feilgrep ville koste ham livet. Transformatorer var ikke å spøke med. Det visste han. Med skjelvende hånd presset han ned spaken. Noen gnister kom til syne, før han hørte den dirrende lyden av en jobbende transformator, som nå døde ut i ingenting. Han lo stille for seg selv. Før han gikk løsnet han nøklene fra beltet, og la dem på et tilfeldig sted like bortenfor transformatoren. Døren lot han stå så vidt på gløtt bak seg. Lommelykten kastet han i et kratt like ved, så gikk han ut porten i mørket og ble borte.

1 kommentar

  1. elinelundfj · 3. januar 2017

    du kan skrive prosa også, du! fin stemningsbygging her, synes jeg. om jeg skal kritisere litt ville jeg sagt at det hadde vært interessant for leseren å få litt mer innblikk i hva hovedpersonen her tenker, slik at teksten ikke blir for oppramsende med mange ledd. i tillegg kan du se litt på hvor du bruker overflødige ord, f.eks i denne setningen: «Det tok ikke lang tid før han fant den nøkkelen han lette etter.» her er ordet «den» overflødig. men dette er selvsagt bare pirk.

    du imponerer som vanlig!
    nyttårsklem fra eline

Legg igjen en kommentar