Forgjengelighet

av den 3. desember 2016

Du står midt i en åker, og lar natta være et maleri, i de kullsvarte pupillene dine. Du strikker med de grasstråene du kan finne. På et tidspunkt lurer du på hvordan du havnet der, og langt borte hører du bruset fra det gurglende havet, som puster og lever og vokter. I hendene har du et oransjefarget blad, og du lurer på hvordan det havnet der. Du lurer på hvordan Gud kunne skape noe så vakkert, når det en dag skal forlate denne verden, når det en dag skal dø, og aldri komme tilbake.

Du står midt i en åker, og lar greinene dine være tusen hender, som griper om verden og gir alle dem som trenger det en klem, noe å holde i, noe å tro på. Du har blitt deres religion, slik jeg en gang var min egen tro. Ringene symboliserer alle livene som har levd samtidig med deg, og som du har påvirket på ulikt vis. Du har et oransjefarget blad i hendene, og du løfter det så høyt du bare kan, slik at alle kan se hvor stolt du er, og du lar alle de hundrevis av bladene du en gang hadde fly av sted, og tillater stillheten å være høyere enn det du kan høre.

Du står midt i en åker, og hver gang du blunker forandres en liten bit av verden rundt deg. Du har på deg en svart kåpe, og den rekker deg rett over knærne. I hånden har du en veske, og du lurer på hva du en gang hadde i den, og du antar at den om noen timer vil være borte, og du vil lure på hvor den ble av eller om du noensinne hadde den. Himmelen henger lavt, og fremtiden råtner i øyekanten din. Du kikker opp, og ser tåken henger blant greinene i oransje, grønt og gult mens du lurer på hvordan du havnet her, eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

Du våkner i åkeren.

Natta er et maleri, i de kullsvarte pupillene dine.

Alt du ser er skikkelsen din, som om det aldri eksisterte.

Du ser fremdeles ikke, og lurer på hvordan du havnet her
eller om du noensinne kommer til å komme tilbake.

(Skrevet i 2012)

Legg igjen en kommentar