En januardag i tjuetolv

av den 16. desember 2016

Solen trengte så vidt gjennom tåkedisen som lå som et flyvende teppe over Ulriken, den januarmorgenen i tjuetolv. Jeg møtte min far, og sammen gikk vi mot Haukeland Sykehus, i tunge vinterfrakker med røde, rennende neser. Vi kan jo gå, sa far. F ligger på enerom, isolasjonsavdeling, sa han. Men tilstanden er mer stabil nå, enn hva den var for en uke siden. Så forteller far om en samtale han hadde med F sin kone, før han stoppet å snakke midt i en setning, snøt nesen og pekte på et tre: de der trærene der vokser ikke i Norge opprinnelig, Marte. Jeg kikker bort på han som et spørsmålstegn. Nei de gjør ikke det. De kalles Apetrær. Jeg husker da vi bodde i Gimleveien på søttitallet, noen som var kommet fra Chile hadde med seg frø og sådde, og trærene vokste seg enorme, med lange armer, bartre av familie, og de samme menneskene smuglet bittesmå apekatter som de hadde i hagen. Apene hoppet fra tre til tre, svingte sine små apearmer fra gren til gren

-hvordan i alle dager kunne apekatter overle-

-de tok de inn om vinteren

det var bare vi i nabolaget som visste om hva som foregikk

jeg ser ned i asfalten mens vi går

-far kan jeg låne litt papir av deg

her,

sier far og ser en annen vei, mens han rekker meg et gjennomvått lite tørkle jeg snyter nesen i.

Jeg får umiddelbart en kvalmende fornemmelse av den der monsteraktige grå konstruksjonen som står, liksom med sitt gap og brede sluk. Svingdører: kom inn, og kanskje du ikke kommer ut igjen i live . Her besøkte vi farfar for bare et år siden, her døde han i en sykehusseng. Det er som om jeg husker hvordan det lukter før vi når inngangspartiet, ser for meg de der grå-gule korridorene, de røde tunge dørene, sykepleiere som halvt løper halvt går gjennom gangene, oppkast og tårer: fornemmelsen av at noen skal dø på avdeling 3 og 4

hva sier vi egentlig, spør jeg

nå fokuserer vi på det positive, svarer far

hva mener du med det

vi snakker som om alt er normalt

men alt er jo ikke normalt

nå må ikke du lage dårlig stemning, smiler far

far trykker på knappen til 4 etasje

pling

-hei hei, ja vi skal besøke F.S

kom med meg, sier den lyse sykepleieren med anorakk og støvler og et munnbind som har glidd like under neseborene, uten at det ser ut til å sjenere henne umiddelbart

dere må ta på dere disse

fram trekker hun en enorm gul tøydrakt som minner meg om den romdrakten jeg gav min nevø på fire år i julepresang

mens jeg og far subbet inn på rom 328 som om vi skulle til å stige inn i Apollo 11 og videre til månen, lå F, liten som han var blitt, druknet i en alt for stor helseskjorte

der satt vi, og holdt pusten en kort tid, en kjølig januar dag i tjuetolv, brannen herjet i Årdal på tv, F drakk noe dårlig utvannet saft, jeg og far – i hver vår astronautbekledning – og far la samtalen an til å handle om en fremtid vi sjeldent eller aldri før hadde snakket om, i tilfellet så var det heller sånn at jeg førte en monolog og han mumlet hm ja tja åja hjernedødt tilbake
-ja, M her vil gjerne søke jusstudiet til neste år

-å, vil du det, spør F og hever de nærmest hårløse øyenbrynene

-vel ja hehe jeg tenkte kanskje det hadde vært inter-

-mmh det vil hun, avbryter far, og jeg personlig må si det høres ut som en klok og vel overveid avgjørelse

-nå, det er gjerne ikke sånn at jeg har –

F nikker, det er et tungt studie, sier han – men du kan jo alltid spørre din far og meg

-har du forresten de der tre bøkene av Andenæs som du lånte av meg? jeg mener har du lest kapittel 3-682 om

-far

-jeg ville anbefalt deg å se gjennom bind ett til det åtteogtyvende som han gav ut i fjor, er du ikke enig F, det er viktig å stille forberedt, for du skal tross alt gjennom fem lange år hvor det meste dreier seg om å

leseleselese

metodemetodemetode

skriveskriveskrive

tenketenketenketenke

og gjøre alt jeg sa fem millioner ganger til i omvendte rekkefølger

prøver å være morsom

-jeg er ikke komm

-det vet jeg vel

jeg kikker på F som har festet blikket i veggen

-M har nemlig en særlig evne til å drøfte og argumentere

-du har lest én oppgave

-og nå skal hun søke jusstudiet til neste år

F ser på far med et dovent blikk

far smiler fornøyd

hendene har han festet rundt kneet som er lagt over den venstre foten mens han vipper fram og tilbake på krakken han sitter på, som en eller annen tilfreds femåring benket foran tv-en en lørdagskveld med lørdagsgodterier i uendelige kvanta

jeg smiler påført, litt skeivt

ydmyket av d hele

-smakte pannekaken, F, spør far

-nei ikke noe særlig

-får du nok mat her

-ja, det er klart, men jeg spiser ikke så mye for tiden

-nei, ikke jeg heller, istemmer far

jeg ser ned i gulvet

føler meg svimmel

lukten av kreft

trykket i pannen

som om tåken fra Ulriken var trukket inn på rom 328

 

 

 

2 kommentarer

  1. elinelundfj · 3. januar 2017

    wow, for en sterk og god tekst! denne likte jeg skikkelig skikkelig godt. måten du skriver på er veldig suggererende, man får lyst til å bli i tekstene dine. dette kan du gjerne jobbe videre med, gjøre til et større prosjekt, om du vil, kanskje gjør du eller har gjort det allerede. jeg følger i hvert fall med videre. har ingenting å utsette på denne teksten, fortsett sånn!

    nyttårsklem fra eline

  2. stolpaadinmor · 6. januar 2017

    ai, fett! så utrolig hyggelig og fint at du synes det. jeg vet ikke om jeg er i gang, d svevende – men jeg har en visjon om. kanskje jeg må spørre om råd eller tips på veien? klem!

Legg igjen en kommentar