power craft

av den 26. januar 2017

i hodet svømmer et minne, et minne om verdens beste jenter, et minne om frem og tilbake, tilbake og frem, midt i skolegården, midt i sentrum, i sirkler, rundt og rundt, å løpe fort, å gå sakte. det er vondt når de sier navnet ditt hardt og alvorlig, når de beretter sin oppfatning, sine forestillinger. fra mitt synspunkt, sier de. etter min mening, sier de. de snakker høyt men sier lite. de gjør seg dumme og spør, jeg ser du har sletta meg fra facebook, hvorfor har du sletta meg? og jeg sier at det skal du drite fullstendig i, du kan ikke skylde på meg, si det er vanskelig for deg at jeg ikke har det bra med meg sjøl, hører du? det henger jo ikke på greip. verdens beste jenter setter fredagstacoen i halsen, mister seg sjøl i parketten, synker ned i treverket, forsvinner nesten. for de forstår ikke riktig hvordan dette fungerer, hjernen i all sin kompleksitet, de forstår ikke det faktum at man ikke kan lure noen frem i lyset; noen som har praktisert i mørket så alt for lenge, bygget utover og innover, revet fra seg og revet ned seg, slått og hamret, jobbet dag og natt for å ødelegge seg selv. de forstår ikke at de ikke bare kan knipse og så fungerer jeg igjen, så begynner tannhjulene i hodet sakte men sikkert å gå rundt og rundt. det er en kvelende kvalme som brer seg i rommet, den svømmer i lufta, kiler meg i nakken, jeg må ut for å puste, ut for å kaste opp hva enn som akselerer og murrer inni der, inni tomrommet, men jeg tar meg sammen, etter noen minutter, jeg stryker meg selv på armen, sier at det løsner snart; jeg kjenner at det løsner, nå veldig snart. de sier de trenger tid, tid for seg selv, tid vekk fra meg. de forstår ikke at det er jeg som trenger tiden, mine venner, de skjønner ikke at det er jeg som trenger tiden vekk fra meg selv. de kaster meg i bakken med ansiktet, ja, nesa først, men jeg kan ikke kjenne smerte, jeg klarer bare tenke den samme påtrengende tanken jeg litt sporadisk finner på å tenke; livet er for kort til å ikke klippet håret som jeg vil eller kjøpe undertøy som får puppene mine til å se ut som de kostet flere tusen kroner rett fra sparekontoen.

jeg vet de snakker sammen, over en kopp kaffe, over et glass vin, de lager taco, uten kjøtt, sånn er de, litt pretensiøse, litt forkjælte, fulle av forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. de lurer på hva det skal bli av meg mens de drikker vin fra glassene hun arvet av sin bestemor som strøk med sent på nittitallet. hun sier kanskje litt beskjedent at jeg gjør så godt jeg kan, men de andre, de ser en helt annen vei og lurer likevel på hva det skal bli av meg, men det skal ikke bli noe av meg, det blir aldri noe av jentene med hjertet på ermet, så de gråter for meg, de elsker meg, betingelsesløst, det er i hvert fall det de sier, det de snakker om når de snakker om huset som er bygget på ustabilt føre, et dårlig grunnlag, de forsikrer hverandre om at de vil bygge det opp igjen, sikre fundamentet, sier; jeg har hammer, å, jeg har spiker! la dem komme, la dem hamre løs på veggene mine, la dem stå der ute i regn, la dem stå der på de mest fiendtlige vinterdager, de vet ikke at jeg står klar, jeg står klar med min egen hammer, mine egne spikre, jeg slår ut, slår dem ned, før jeg henter min splitter nye power craft spikerpistol, mannen i jernvarehandelen fortalte at den ville gjøre spikringen til en lek, jeg sa, det passer meg ypperlig, jeg elsker å leke.

1 kommentar

  1. pedro · 11. februar 2017

    Hei og takk for fin tekst. Synes du i denne teksten får frem en slags malstrøm-aktig følelse; av å være et individ midt i et kollektiv, det vil si å være en enslig stmenne som kverner i vei, samtidig som den registrerer omgivelsene; skolegården, samholdet og følelesen av utenforskap, av angst og forventning. Det er fint hvordan du klarer å tegne frem konkrete ting, som her:

    et minne om frem og tilbake, tilbake og frem, midt i skolegården, midt i sentrum, i sirkler, rundt og rundt, å løpe fort, å gå sakte. det er vondt når de sier navnet ditt hardt og alvorlig, når de beretter sin oppfatning, sine forestillinger. fra mitt synspunkt, sier de

    det sirkulære her er fint skrevet; det lille kaoset som er alle menneksres liv, liksom, når man begynner å tenke etter. Og samtidig er du også flink til å bruke bilder, metaforer

    det de snakker om når de snakker om huset som er bygget på ustabilt føre, et dårlig grunnlag, de forsikrer hverandre om at de vil bygge det opp igjen, sikre fundamentet, sier; jeg har hammer, å, jeg har spiker! la dem komme, la dem hamre løs på veggene mine, la dem stå der ute i regn, la dem stå der på de mest fiendtlige vinterdager, de vet ikke at jeg står klar, jeg står klar med min egen hammer, mine egne spikre, jeg slår ut, slår dem ned, før jeg henter min splitter nye power craft spikerpistol, mannen i jernvarehandelen fortalte at den ville gjøre spikringen til en lek, jeg sa, det passer meg ypperlig, jeg elsker å leke.

    denne måten å skrive frem bilder gjør også at jeg-personen fremstår som selvironisk uten å miste sitt alvor, og mye av det skyldes at du utvider biledligheten såpass mye; et hus er jo et velkjent symbol på det hjemlige, det man bebor, men her kjører du på med utvidende billedlighet; fundament og verktøy og det hele ender opp i leken, til slutt. veldig fint!

    Fortsett gjerne å sende inn tekster!

    Alt godt Pedro

Legg igjen en kommentar