uredigert, uten tittel

av den 15. februar 2017

hva nå enn dette er, for alltid vinter
alt som plutselig kan være over,
disse sekundene, små deler
av et stort liv, blir store allikevel:

hvert åndedrag, hvert hjerteslag,
blodet gjennom årene, bevis
på liv, håpet dør ikke
før det tar slutt, den lille
gnisten, ny flamme,
et stort bål

trekker pusten, igjen holder du
meg, når jeg ikke kan holde
meg selv,

det er (aldri) for sent

å puste

2 kommentarer

  1. pedro · 18. februar 2017

    Diktene dine er alltid mørke og triste, på et vis, men jeg synes du aldri lar dem synke i total desperasjon; det er alltid et glimt av håp, av lys i det mørke og det liker jeg. Det er som Shakespeare skriver i King Lear: Verst er det ikke/så lenge vi kan si «Det er det verste».

    takk!

    P

Legg igjen en kommentar