ubestemmelighet

av den 19. mars 2017

ledsaget bare av radene
med fargeløse betongbyhus
går vi hånd i hånd, husene, mørket og jeg,
en smeltedigel av by,
tynne, svarte strekmenn, svakt opplyst
av lyset fra gatelyktene, det er noe
med det ukjente, alt det vi ikke kan se,
de stjernestille vinduene, månen
på halvt hold,

alle de gangene
vi to har snakket sammen,
hva jeg elsker aller mest,
nattens magiske stillhet, hver gang
fascinert over hvordan du kan tømme byen
fullstendig for substans,
står jeg midt i gata, strekker armene
til siden, lener hodet tilbake
opp i stjernene, bare oss
uten forstyrrelser,

hvis jeg bare kunne
finne ord, for denne stillheten, for hvordan
beskrive stillhet, kan den i det hele tatt beskrives,
ingen bevegelse, ingen lyd, hva er igjen
av en by badet i mørke, mennesker
i hus, i leiligheter, sovende, våkne,
levende, døende er vi alle mennesker
i fravær av lys, sola, noen av de få
alltid der, en tillitsfull venn
over åskammen, fraværende
kanskje, den eneste
som aldri helt forsvinner:

et tidspust av blå vind
i nakken, løfter meg

fremover

Legg igjen en kommentar